20 dollar rett i dass

Viet-engelsk og messende munker

Etter å ha kjent på kystlivet i Ha Long Bay, og pustet frisk fjellduft i Sapa, bestemte noen av oss seg for å få litt urbane impulser og la ut på Hanoi City Tour. Vi ble forsikret om at vi skulle få en egen liten buss med engelspråklig guide, så vi slo til med en halv dag for å se hva Hanoi hadde å by på. Guiden vår het Wan, som vi forsto først etter litt gestikulering og håndbevegelser. For det er ganske trist å tenke på at Wans engelskkunnskaper, kunne måle seg med det en vietnameser lærer ved å høre på dårlige amerikanske sitcoms. Vel, på tur var vi i alle fall, og ut i fra det lille vi forsto var første stopp en pagoda som lå på en liten halvøy ute i Den Røde Elv. Pagodaen var flott, og så ganske så kinesisk ut, inne var det et tempel der det satt en munk og messet forran en Buddha-statue. Tempelet var vakkert utsmykket og med flere altere man kunne sette ofringer og røkelse på.


Som fanger på veg til gasskammeret

Etter å unsluppet duften av røkelse satte vi oss i minibussen, og kjørte av sted mot mausoleet til Vietnams store helt, Ho Chi Minh. På vegen formidlet Wan mer informasjon som vi ikke skjønte noe særlig av, så vi begynte å ta bilder ut av bussvinduene i stedet. Vel fremme ved Mausoleet ble vi møtt av skumle militærmenn, og vi fikk beskjed om å legge fra oss alle kameraer osv. Resten av eiendelene våre ble deretter scannet, før vi ble beordret om å stå to og to sammen i en rekke. Deretter trasket vi bortover mot mausoleet, og følte oss som fanger på veg til gasskammeret.



Ho Chi Magnus møter sin erkerival

Geleidet av strenge vakter ble vi ført inn i mausoleet for å se den avdøde Ho Chi Minh. Og der lå han, vel bevart, men fortsatt død som en sild. Og Magnus, som har tatt alteregoet Ho Chi Magnus, ble ganske fornøyd med at han slapp å banke Ho Chi Minh, selv om han uten problemer kunne gjort det. På den måten kunne ta over Vietnam uten motstand, og innføre normale trafikkregler, påbud med krøllete hår og et samfunn basert på (re)tard-stunt. Dermed var det bare for Ho Chi Magnus, å gå ut igjen og hilse massene med sin meget spesielle, men overlegne hilsen.


One Pilar Pagoda aka. Tempelet På En Sementblokk

Etter at Ho Chi Magnus, hadde hilst på massene ute på den enorme plassen utenfor mausoleet, kom guiden vår og gav oss tilbake kameraene. Nå skulle vi få se på presidentboligen (som ingen bor i) og den store hagen med flere hus og templer som Ho Chi Minh en gang virket i. Etter å ha sett på den avdøde presidentens gamle biler, og en dam med svære gullfisker, gikk vi til One Pilar Pagoda. Pagodaen skulle visst være noe helt spesielt, siden den kun stod på en pilar, men da vi kom frem ble vi en smule skuffet. Pagodaen stod riktig nok på en pilar, men den liknet mer på en svær sementblokk med et hus på toppen, enn på et tempel på det vi trodde skulle være en bambus-stokk eller noe liknende. Det mest interessante vi fant ved pagodaen var en gruppe med norske pensjonister, som tydligvis hadde tvunget på guiden sin en lusekofte, en cap med "Norway" på skrevet på bremmen, og et lite norskt flagg.


Museet vi ikke helt vet hva heter

Etter å ha sett på den fine sementblokken, gikk vi videre for å besøke et stort museeum, som tydligvis var tilegenet Ho Chi Minhs arbeid, og landets politiske historie. Hva museet heter, aner vi ikke, men utenfor møtte vi i alle fall Zaw, som hadde tatt seg en City Tour på egenhånd. Grønne av misunnelse så vi han gikk videre mot mausoleet, mens vi måtte følge etter Wan, som på det tidspunktet forsøkte å forklare Marthe og Magnus noe de ikke skjønte noe av. Inne på museet stod en stor staue av, dere hvet sikkert hvem, og mange bilder fra livet hans. Etter en rask befaring, og å ha fått ristet av oss Wan, fant vi en liten café som vi satte oss ned på. Caroline og Marthe kjøpte seg en kokosrullekake på deling, mens Magnus tok et stykke for seg selv. Ho Chi Magnus delere ikke med noen!




Har Caroline blitt bedre i geografi?

Det tok ikke lang tid før Wan fant ut hvor vi var, og kom traskende for å spørre om vi var ferdige. Jeg (Magnus) fikk med meg tre ord i løpet av alt han sa, som var "cake" "good" og "leave", og regnet med at han mente vi burde dra videre. For alt jeg visste kunne han jo mene at han også ville spise kake, for så at han skulle gå uten oss, men da alle reiste seg opp, smilte han og førte oss ut døren. Vi skulle tydeligvis til et litteraturtempel, og etter å ha kjørt i noen minutter var vi fremme. Litteraturtempelet kunne minne litt om Den Forbudte By, bare i miniatyr, og etter å ha gått gjennom en vakker hage, med små gullfiskdammer og store trær, gikk vi inn i noe som kunne se ut som en skilpaddekirkegård. Skilpadden er et av de mange lykkedyrene som finnes i Vietnamesisk folketro, og de ca. 50 steinskildpaddene som var stillt opp på rekke og rad, representerte hver og en forskjellige sjangere innen ønsker. Caroline, sliter en smule med de norske fylkene, og dermed bestemte hun seg for å ta på et skildpaddehode, og satse på at det gav henne bedre geografikunnskaper.




Endelig mat

Litteraturtempelet var noe av det mest interessante vi hadde opplevd hittil på vår urbane eventyr, men da Eva Kristine klarte å forstå ordet "food", utifra den lange setningen Wan sa, gav det ganske mye liv i den trøtte stemningen som hadde dominert turen. Vi ble tatt med til en restaurant som het Lady Bug Café, der fikk vi servert god vietnamesisk mat, og tanken på at vi kun hadde igjen et museum gjorde at vi hadde en ganske trivelig lunsj.



Same-, og Penismuseet?

Jeg vet ikke om det finnes et stort museum for samer i Norge, men de kan uansett ta det med ro, for det finnes nemlig i Hanoi. På det Etnologiske museet har de ikke bare dekket størsteparten av vietnams befolkningshistorie, men tydligvis hadde de også noe som liknet mistenkelig på sameklær. Inne på museet luktet det ca. på samme måte som i Sapa (hamp) og etter å ha travet gjennom de to etasjene, gikk vi ut for å se på hvordan man bygde hus før i tiden. da vi hadde sett gjennom noen hus, og blant annet vært oppe i noe som kunne minne om en trehytte på størrelse med et vanlig bolighus, bestemte vi oss for å gå tilbake til bussen. På veg tilbake gikk vi forbi flere vulgære trestatuer, der flere av de mannlige statuene hadde peniser som var lenger enn deres egene armer.
Vi la også igjen en liten hilsen i en gjestebok utenfor hotellet, se bldet for nærmere forklaring.



Endelig ferdig

Da vi endelig fikk palssert oss, hørte vi Wan sa "back" og selv om noen trodde at lidelsen ennå ikke var over og tolket det som at han hadde vond rygg, eller at vi skulle rygge til neste stoppested, satset de fleste på at vi endelig var ferdige. Og riktignok, etter å ha stått fast i trafikkork, svingte bussen inn i en velkjent gate, og stoppet forran hotellet. Slitne, trøtte og ikke så rent lite leie, gikk vi av bussen og takket høyere makter for at vi ikke hadde strøket med på grunn av kjedsomhet. Dermed satte vi snuten mot noe mer interessant, nemlig en restaurant der vi kunne få servert noe ordentlig mat, av typen pommes frites, biff eller hamburger.