Vel fremme i Hoian.

Etter en lang busstur (ca24t) kom vi frem til Hoian 30/1 kl 1800. Her var det sol og fint vær.

Vi har noe problem med å komme inn på vår egen blogg for å få den oppdatert men vi håper å finne en løsning på det i løpet av dagen.

20 dollar rett i dass

Viet-engelsk og messende munker

Etter å ha kjent på kystlivet i Ha Long Bay, og pustet frisk fjellduft i Sapa, bestemte noen av oss seg for å få litt urbane impulser og la ut på Hanoi City Tour. Vi ble forsikret om at vi skulle få en egen liten buss med engelspråklig guide, så vi slo til med en halv dag for å se hva Hanoi hadde å by på. Guiden vår het Wan, som vi forsto først etter litt gestikulering og håndbevegelser. For det er ganske trist å tenke på at Wans engelskkunnskaper, kunne måle seg med det en vietnameser lærer ved å høre på dårlige amerikanske sitcoms. Vel, på tur var vi i alle fall, og ut i fra det lille vi forsto var første stopp en pagoda som lå på en liten halvøy ute i Den Røde Elv. Pagodaen var flott, og så ganske så kinesisk ut, inne var det et tempel der det satt en munk og messet forran en Buddha-statue. Tempelet var vakkert utsmykket og med flere altere man kunne sette ofringer og røkelse på.


Som fanger på veg til gasskammeret

Etter å unsluppet duften av røkelse satte vi oss i minibussen, og kjørte av sted mot mausoleet til Vietnams store helt, Ho Chi Minh. På vegen formidlet Wan mer informasjon som vi ikke skjønte noe særlig av, så vi begynte å ta bilder ut av bussvinduene i stedet. Vel fremme ved Mausoleet ble vi møtt av skumle militærmenn, og vi fikk beskjed om å legge fra oss alle kameraer osv. Resten av eiendelene våre ble deretter scannet, før vi ble beordret om å stå to og to sammen i en rekke. Deretter trasket vi bortover mot mausoleet, og følte oss som fanger på veg til gasskammeret.



Ho Chi Magnus møter sin erkerival

Geleidet av strenge vakter ble vi ført inn i mausoleet for å se den avdøde Ho Chi Minh. Og der lå han, vel bevart, men fortsatt død som en sild. Og Magnus, som har tatt alteregoet Ho Chi Magnus, ble ganske fornøyd med at han slapp å banke Ho Chi Minh, selv om han uten problemer kunne gjort det. På den måten kunne ta over Vietnam uten motstand, og innføre normale trafikkregler, påbud med krøllete hår og et samfunn basert på (re)tard-stunt. Dermed var det bare for Ho Chi Magnus, å gå ut igjen og hilse massene med sin meget spesielle, men overlegne hilsen.


One Pilar Pagoda aka. Tempelet På En Sementblokk

Etter at Ho Chi Magnus, hadde hilst på massene ute på den enorme plassen utenfor mausoleet, kom guiden vår og gav oss tilbake kameraene. Nå skulle vi få se på presidentboligen (som ingen bor i) og den store hagen med flere hus og templer som Ho Chi Minh en gang virket i. Etter å ha sett på den avdøde presidentens gamle biler, og en dam med svære gullfisker, gikk vi til One Pilar Pagoda. Pagodaen skulle visst være noe helt spesielt, siden den kun stod på en pilar, men da vi kom frem ble vi en smule skuffet. Pagodaen stod riktig nok på en pilar, men den liknet mer på en svær sementblokk med et hus på toppen, enn på et tempel på det vi trodde skulle være en bambus-stokk eller noe liknende. Det mest interessante vi fant ved pagodaen var en gruppe med norske pensjonister, som tydligvis hadde tvunget på guiden sin en lusekofte, en cap med "Norway" på skrevet på bremmen, og et lite norskt flagg.


Museet vi ikke helt vet hva heter

Etter å ha sett på den fine sementblokken, gikk vi videre for å besøke et stort museeum, som tydligvis var tilegenet Ho Chi Minhs arbeid, og landets politiske historie. Hva museet heter, aner vi ikke, men utenfor møtte vi i alle fall Zaw, som hadde tatt seg en City Tour på egenhånd. Grønne av misunnelse så vi han gikk videre mot mausoleet, mens vi måtte følge etter Wan, som på det tidspunktet forsøkte å forklare Marthe og Magnus noe de ikke skjønte noe av. Inne på museet stod en stor staue av, dere hvet sikkert hvem, og mange bilder fra livet hans. Etter en rask befaring, og å ha fått ristet av oss Wan, fant vi en liten café som vi satte oss ned på. Caroline og Marthe kjøpte seg en kokosrullekake på deling, mens Magnus tok et stykke for seg selv. Ho Chi Magnus delere ikke med noen!




Har Caroline blitt bedre i geografi?

Det tok ikke lang tid før Wan fant ut hvor vi var, og kom traskende for å spørre om vi var ferdige. Jeg (Magnus) fikk med meg tre ord i løpet av alt han sa, som var "cake" "good" og "leave", og regnet med at han mente vi burde dra videre. For alt jeg visste kunne han jo mene at han også ville spise kake, for så at han skulle gå uten oss, men da alle reiste seg opp, smilte han og førte oss ut døren. Vi skulle tydeligvis til et litteraturtempel, og etter å ha kjørt i noen minutter var vi fremme. Litteraturtempelet kunne minne litt om Den Forbudte By, bare i miniatyr, og etter å ha gått gjennom en vakker hage, med små gullfiskdammer og store trær, gikk vi inn i noe som kunne se ut som en skilpaddekirkegård. Skilpadden er et av de mange lykkedyrene som finnes i Vietnamesisk folketro, og de ca. 50 steinskildpaddene som var stillt opp på rekke og rad, representerte hver og en forskjellige sjangere innen ønsker. Caroline, sliter en smule med de norske fylkene, og dermed bestemte hun seg for å ta på et skildpaddehode, og satse på at det gav henne bedre geografikunnskaper.




Endelig mat

Litteraturtempelet var noe av det mest interessante vi hadde opplevd hittil på vår urbane eventyr, men da Eva Kristine klarte å forstå ordet "food", utifra den lange setningen Wan sa, gav det ganske mye liv i den trøtte stemningen som hadde dominert turen. Vi ble tatt med til en restaurant som het Lady Bug Café, der fikk vi servert god vietnamesisk mat, og tanken på at vi kun hadde igjen et museum gjorde at vi hadde en ganske trivelig lunsj.



Same-, og Penismuseet?

Jeg vet ikke om det finnes et stort museum for samer i Norge, men de kan uansett ta det med ro, for det finnes nemlig i Hanoi. På det Etnologiske museet har de ikke bare dekket størsteparten av vietnams befolkningshistorie, men tydligvis hadde de også noe som liknet mistenkelig på sameklær. Inne på museet luktet det ca. på samme måte som i Sapa (hamp) og etter å ha travet gjennom de to etasjene, gikk vi ut for å se på hvordan man bygde hus før i tiden. da vi hadde sett gjennom noen hus, og blant annet vært oppe i noe som kunne minne om en trehytte på størrelse med et vanlig bolighus, bestemte vi oss for å gå tilbake til bussen. På veg tilbake gikk vi forbi flere vulgære trestatuer, der flere av de mannlige statuene hadde peniser som var lenger enn deres egene armer.
Vi la også igjen en liten hilsen i en gjestebok utenfor hotellet, se bldet for nærmere forklaring.



Endelig ferdig

Da vi endelig fikk palssert oss, hørte vi Wan sa "back" og selv om noen trodde at lidelsen ennå ikke var over og tolket det som at han hadde vond rygg, eller at vi skulle rygge til neste stoppested, satset de fleste på at vi endelig var ferdige. Og riktignok, etter å ha stått fast i trafikkork, svingte bussen inn i en velkjent gate, og stoppet forran hotellet. Slitne, trøtte og ikke så rent lite leie, gikk vi av bussen og takket høyere makter for at vi ikke hadde strøket med på grunn av kjedsomhet. Dermed satte vi snuten mot noe mer interessant, nemlig en restaurant der vi kunne få servert noe ordentlig mat, av typen pommes frites, biff eller hamburger.

Eva Kristine og Magnus på nye eventyr

Det var en gang Magnus og Eva Kristine skulle ut for å utforske verden, eller nærmere bestemt Hanoi. Magnus kom med en god idé om at de skulle slå kron og mynt ved hvert gatehjørne, slik at det ble overlatt til tilfeldighetene hvor de skulle gå. Eva Kristine syntes dette hørtes artig ut, og dermed gjorde de det på den måten. Siden ingen hadde kronstykker, fant Magnus en Euro-mynt, så det ble med å slå dronning Beatrice av Nederland og EU-landene.
Før solen stod opp den morgenen de skulle begynne sitt store eventyr var de to oppdagerne våkne, og etter å ha forsert sovende respesjonister og en nesten stengt port, kunne de endelig reise ut for å oppdage verden. Etterhvert som gatene ble trangere og trangere, begynte nok Magnus å få bange anelser, men Eva Kristine var klar for mer, og drog han med inn i en ennå mer luguber gate enn den forrige. Etter langt om lenge, og lenger enn langt, kom de frem til et marked. Der traff Eva Kristine en koselig gammel dame som hun ville ta bilder av.
Damen syntes det var stor stas å få besøk av Eva Kristine, og etterhvert satt hun igjen med både navnet og adressen til den trivlige damen. Magnus på sin side holdt seg litt i bakgrunnen, men etter en stund begynte også han å fotografere den gamle damen. De takket og bukket for at hun var så hyggelig, og trasket videre.
Plutselig kom den lille trollungen Emma sprettende, for hun ville også være med på eventyr. "Åkei da" sa de to oppdagerene i kor, og dermed var de tre stykker på leting etter nye kulturer og opplevelser. Etter nok en luguber gate kom det store stygge bymonsteret frem fra en trang bakgate og jaget bort de tre reisende, men selv om han var stor og stygg, kom de seg unna.
Monsteret var nok ruset på et eller annet, for like ved der han bodde så vi to sprøyter på bakken, begge store nok til å romme en durablig coctail. "Huffameg" sa Emma, "dette likte jeg ikke noe særlig, jeg tror jeg går hjem". Og dermed gjorde hun det. Magnus og Eva Kristine var atter alene, og hadde endelig gått seg bort, som var et av eventyrets hovedmål. Dermed ringte de til den store guruen i fjellene, Ivar, for å fortelle at de hadde gått seg vill, men at de hadde det fint. Etter at røyksignalet var sendt, fant de ut at de allikevel visste hvor de var og noen minutter senere kom de frem til det stedet de skulle gjøre seg fete (Little Hanoi), og der var det fest som vanlig. Etter å ha spist seg gode og mette, bestemte de seg for å vende snutene hjemover til "the rising dragon", og snipp, snapp snute, så var eventyret ute.

Dukketeater og taxipassasjerer fra helvete

Ragnhild, Siri og Annikas reiseblogg del 8

Ragnhild holder fortet
Ragnhild, Siri og Annika tenkte de skulle få en kulturell avsluttning på spadagen sin, og ikke minst vifte litt med blomstene til Siri. Derfor arrangerte de utflukt til Water Muppet Show for seg selv. Desverre hadde Ragnhilds hode begynt å snurre litt så hun fant ut at det var best at hun
holdt fortet, som er det vi kaller hotellrommet vårt heretter. (Hadde dere sett det, hadde dere skjønt hvorfor...) Så mens Ragnhild passet på at ingen uinviterte eller inviterte, for den sags skyld slapp inn, representerte Siri og Annika fortet ute blant det vietnamesiske folk.




Dukketeater på vann
Dukketeateret var litt vanskelig å finne for to som er mer opptatt av å se på menneskene enn på skiltene, men etter losing fra Ivar ankom de teateret. Siri og Annika ble plassert rett ved høytaleren og ved siden av en svett mann. Flott. Asiatiske damer er ikke kjent for å synge veldig mørkt og harmonisk så takket være den fantastiske høytaleren gikk de ut med øresus og en skjærende stemme i hodet sitt som kanskje aldri forsvinner.

Passasjerer fra helvete

Med øresus og en perfekt retningssans (all ære til Siri) fant de hotellet. Men kvelden var langt fra over. For borti det fjerne ser våre helter en sykkeltaxi! Sjåføren, som het Jen, ble overlykkelig over at noen faktisk vinket han bort, men det var før han skjønte hvem han hadde å gjøre med. For Siri og Annika har en forkjærlighet for å synge med til tekster de kan sånn halvveis. I en time måtte Jen holde ut med at to jenter hylte med til Siris bomblaster som også er kalt mobil i intellektuelle kretser. Spesielt gode var de på Walking on sunshine med ufrivillig tostemt refreng. I tillegg ble en sang dedikert til June, kan tro det ble liv i Hanois gater da Siri og Annika dro i gang med Beggin. Alt i alt var det en fantastisk kveld og vi danset forbi resepsjonen og opp trappene. Mye mulig resepsjonisten anklager oss til Ivar for alkoholmisbruk i skolesammenheng, men den eneste rusen vi hadde fått i oss var skjærende toner og fartsvinden til Jen:)

Blomsterpike og personlig guide

Ragnhild, Siri og Annikas reiseblogg del 7

Ragnhild, Siri og Annika prøver på ny
Etter at vi ankom hotellet midt på natten og gikk forbi en sovende resepsjonist satt vi på hotellrommet, overlykkelige for å ha internett igjen. Litt utpå dagen fant vi ut at det var in å gå utenfor hotellrommet når man var i et nytt land, så vi fant ut at vi skulle på spa og denne gangen nyte det på en litt mindre smertefull måte.

Men som våre lesere kanskje skjønner er ikke alt så veldig enkelt for tre småfrustrerte skruller som for tiden er bosatt på Flisa. Det skjer liksom alltid etter eller annet rart når vi er ute blant folk. Første utfordring var å gå over veiene som førte til diverse angstanfall og fosterstillingsbehov. Etter at kaldsvetten var tørket av panna, kom det store spørsmålet, hvor kan vi finne et spa som ikke gir deg klamydia og flatlus med på kjøpet? (Av litt pinlige minner valgte vi å finne et nytt ett framfor det forrige vi prøvde.) Vi lusket rundt og spurte lokale, men fikk bare et “Yes, buy from me?” til svar. Vi ramlet innom et som vi trodde virket passe rent, men etter at vi ble tatt med inn i et rom som var lekkert innredet etter vietnamkrigens feltsykehus, fant vi ut at dette kanskje ikke var stedet for oss...

Guider dukker opp
Fort løp vi ned alle trappene og prøvde oss på veien igjen. Siden vi ikke hadde noen anelse om hvor vi skulle gå, valgte vi å prøve å se ut som vi visste hva vi gjorde og tok en tilfeldig vei og håpet på det beste. Vårt image fungerte tydeligvis ikke for plutselig hadde vi en lokal guide som viste oss Hanois massager. De med og uten lugubre sykdommer som ventet. Vi valgte et vi syntes så rent ut og tok farvel med vår guide, som vi halveis på sightseeingen trodde var en av de skumle voldtektsmennene Ivar hadde forberedt oss på.

Te og knekking av rygger
Inne på spaet fikk vi te som smakte så som så, men vi slukte den for høflighetens skyld. Det gjorde at vi selvfølgelig fikk en ny kopp. Vi ble tatt med opp på et rom hvor tre damer ventet. Nesten nakne lå vi å ventet på å få løsnet på muskelknutene vi hadde samlet på i Sapa. At de små damene hadde så mye kraft i hendene hadde vi ikke ventet, men det var både godt og vondt på samme tid, så vi var fornøyde. Bortsett fra når de iherdig prøvde å knekke ryggene våre som ikke ville knekkes, og de ble mer irritert og irritert og mer og mer hardhendte.













Asiatiske blomster i person og på føtter
I tillegg til massagen hadde vi bestilt pedicure og manicure for å gjøre oss skikkelig stastlige til muppet showet. Så der satt vi og gledet oss til en deilig avslutning på spa oppholdet, med skikkelig fot og hånd massage. Det skjedde ikke. Inn kom en liten “blomst” med tennene på tørk og i hånden hadde hun noe som så ut som en verktøykasse for negler. Selv syntes hun at det var litt kaldt, for på seg hadde hun boblejakke og skjerf. Blomsten vår lo og snakket asiatisk med oss. Massagen kunne vi se langt etter for her var det bare klipping og lakk som gjaldt. Hittil hadde vi vært alene med den asiatiske blomsten, men plutselig kom Siris nye bestevenn. Hun angrep Siris føtter med appelsiner og smil. Lukte på føttene til Siri måtte hun også. Siri tenkte hun skulle være litt vågal og ta en rød neglelakk, men fargen viste seg å være knall orange. flott, tenkte Siri. Men damen var ikke ferdig. “You want flowers?” Siri sa at det var ikke noe hun ønsket seg på føttene, men damen nikket og sa “Yes okey.” Det hele resulterte i at Siri ble blomsterpike nummer en, og har fått gratis inngangspass på interfloras blomstermesse for resten av livet. For det blomstret ikke bare på føttene, men også hver eneste finger. Nå venter vi bare på at Siri skal ta en blomstertaovering og kjøpe seg en blomsterkjole. Da blir det nok fint.

bilder på facebook

http://www.facebook.com/album.php?aid=86936&l=1edcd&id=772905369

her kan alle gå inn å se på album fra turen på facebook, også de som ikke har facebook

enjoy ;)

Good Luck!

Dersom du har sett Disneyklassikeren med Donald, Langbein og Mikke som kjører på smale svingete veier med en campingvogn. Da har dere et godt utgangspunkt for å se for dere Eva Kristine hengende utav døra på en gammel kinesisk jeep.

Vi hadde omsider kommet til vårt mål for turen: en restaurant på en fjellhylle hvor vi kunne se ned på landsbyen Ban Ho. Dvs. det var ikke før de demonterte veggen fordi Ivar ville ha ”room with a view” når han skulle spise lunsj.

Etter en time kommer så jeepen som skulle frakte oss tilbake de 17 km til Sapa. Her var det bare å holde seg fast. Bilen hadde ingen sikkerhetsbelter og vi skjønte fort meningen med det som sto bak på jakka til sjåføren: ”Good Luck”. Allerede i første sving gikk døra til Eva Kristine opp, og hun som hadde problemer med høyden, fikk nok med å holde seg fast til bilen i yttersvingen. Heldigvis kom innersvingen ganske fort, så hun kom seilende inn i bilen igjen. Resten av turen prøvde hun å holde seg fast i alt annet enn døra.

Turen fortsatte på humpete, svingete veier avbrutt av steiner og elveleier. Rundt svinger var det bare å ligge på hornet og håpe at den møtende trafikken hadde så stillegående motorer slik at de hørte oss. For at turen skulle bli komplett spennende, så kjørte vi de siste kilometerne i tett tåke.

You buy from me?

Etter en spennende natt på toget, og en like interessant biltur i tåka var dagens mål nådd. Vi var endelig kommet frem til Sapa!
Etter en fantastisk frokost dro vi til en liten landsby som het Ta Phin. Her ble vi møtt av åtte flotte damer (fire til hver) med røde ”nisseluer”.
Vi fant fort ut at dette skulle bli vårt følge for dagen, og at deres mål var å få solgt så MYE som mulig av deres spesialitet; hjemmelagde vesker, lommebøker, mobilholdere med mer.

Vi fikk en spennende tur igjennom landsbyen av vår fenomenale guide, Linh. Vi var bla. innom en skole hvor vi lot oss imponere over standaren og de intellektuelle lærebøkene. Litt oppe i fjellsiden fant Linh ut at hun ville ta oss med på en grotteferd. Det var trangt og mørkt, og etter historien om franskmannen som kom inn men aldri kom ut, fant Ingun ut at hun ikke ville bli en del av statistikken og grotteturen var brått over.

Når turen nærmet seg slutten ble vi invitert hjem til en av de søte rødnissene, vi satte oss ned ved bålet og messingen begynte; You buy from me?, You buy from me?, You buy from me?, You buy from me?

Vi kom oss helskinnet igjennom turen, noen dong fattigere og masse håndarbeid rikere.



Bilde 1: Den fantastiske skolebyggningen

Bilde 2: Den hyggelige rødnissen som inviterte oss hjem.

- Siv Johanna og Ingun

Drømmeturen til Dragon Mountains

Tore og jentene hans hadde bestemt seg for å ta en litt annen rute i Sapa enn de andre gruppene. Siden gruppeoppgaven deres omhandlet miljø tenkte de att en tur opp til Dragon Mountains ville være perfekt! I flere brosjyrer og guidebøker hadde de sett flotte bilder av de spektakulære fjellene som strekte seg over et tynt skydekke.
På vei oppover fjellsidene med bussen kjører vi i en tåke som er så tett att vi ikke ser en meter foran oss. Dette er bare forbigående tenker vi i god tro, og dette vil nok forsvinne i det vi kommer opp i høyden. Mye forsvant og vi var 4 trøtte men fornøyde gruppemedlemmer som møtte guiden vår på morgenkvisten. Tåken tetnet til igjen ettersom dagen gikk og vi måtte spørre guiden om det ville bli bedre til dagen etter da i skulle opp til de etterlengtede fjellene. Han kunne fortelle att tåken hadde vart en uke alt og att den ikke ville forsvinne med det første, men at det var verst på morgenen og kvelden. Dette gjorde att vi valgte å vente med å dra til etter lunsj, når vi fikk valget mellom etter frokost eller etter lunsj neste dag.

En ny dag var kommet og vi skjønte ganske tidlig at det var nøyaktig det samme for oss om vi hadde dratt fra morgenen av eller ventet til sendere på dagen. For tåken var så tykk at vi kunne ikke se annet en vår egen veranda utenfor vinduet. Vi gledet oss til en tur til fjellene hvor vi ikke forventet å se noe som helst annet en grå vegg av tåke. Og det var akkurat slik turen ble, helt til.. plutselig.. der… nei… borte igjen! Under kan du følge ferden vår til de spektakulære Dragon Mountains å se omtrent like mye som vi fikk se:

Bilde 1: på vei oppover mot Dragon Mountains møtte vi flere mennesker. De kom plutselig til syne i den tette tåka. Godt att de fleste i Sapa brukte fargerike klær.

Bilde 2: det var en fin dag for nærbilder og vi fant ut at man kunne jo ta portretter med tilnærmet studiobakgrunn i denne tåken. Perfekt!
Bilde3: Nå kunne guiden fortelle at vi normalt ville sett fjellene og hatt kjempefin utsikt over en landsby. Men…
Bilde 4: Ett lite oppbrudd som varte lege nok til å få knipset ett bilde.

Bilde 5: Så var vi kommet til toppen. Og idet vi skulle til å snu ned igjen fikk vi brått dette synet.
Bilde 6: Og så ble det borte igjen like fort som det kom…

Bilde 7: Her er det mest spektakulære fjellet i blant dem alle fortalte guiden og lo. ”Beautiful?”, -spurte han en smule ironisk før vi ruslet videre i tåkehavet.


Til tross for været hadde vi en fin tur til fjellene og fikk sett ett lokalt show av de innfødte, med sang, musikk og dans. Og vi kan i det miste skryte av att vi har ”sett” Dragon Mountains på en litt annen måte en turister flest! :)

Off tourist-track

"Good morning, Sir. My name is Ban, I’m your guide for this tour. What’s your name? Where do you come from?"
En 18 år gammel kledd i tradisjonelle klær, møter oss i Sa Pa med en tilnærmet perfekt engelsk-australsk aksent. Gruppa på tre var Eva Kristine, Håvard og Ivar; Sivjo var ikke helt i form, og ønsket heller å ta noen turer ut fra hotellet i Sa Pa.


"Do you want to follow the main stream, or take another route?"
Gruppa ble raskt enige om at vi ville ”off tourist-track”, noe Eva Kristine snart ville angre på…


Turen begynte lite lovende med tykk tåke og lite sikt. Ville vi se noen rismarker i det hele tatt? Heldigvis lå tåka i høyden, og akkurat i det vi tok av fra the tourist-track ble sikten mye bedre. Noe av det første vi så når tåka letta var en heller nervøs vannbøffel som ikke likte at den ble fotografert fra alle kanter.


"Er det her jeg skal jeg si jeg har høydeskrekk?" spør Eva Kristine når gruppa plutselig befinner seg på en 1 meter bred høyderygg der det brått går 200 meter rett ned på hver sin side. Håvard trådde to cm utenfor stien et par ganger, og foten raste ned. Da skjønte vi at det gjaldt å holde seg på stien. Langt der nede ser vi de andre gruppene sliter med gjørmete stier, mens vi sliter med et litt annet problem. Hvordan skal vi komme oss ned igjen? Det viste seg at hjelpen kom i form av en 8 år gammel jente, som holdt Eva Kristine i hånden ned den bratte fjellskrenten.


Ban inviterte oss hjem hvor vi fikk møte familien som var fullt opptatt med å bli ferdig med de nye draktene til nyttårsfeiringen. Når denne nyttårsfeiringen finner sted er det ingen som vet, men sikre kilder tror den kommer en uke uti februar.


Da vi omsider kom fram til der vi skulle ha lunsj, to timer etter alle andre, var både turistene og selgerne borte så resten av turen fikk vi fortsatt traske rund for oss selv å ta bilder.


Fremme ved overnattingstedet oppdager vi at de fleste ”homestay” hyttene var opptatt. Det førte til at vi måtte fortsette 1 ½ time ”up and down” på glatte stier som snodde seg i fjellsiden gjennom tett bambusskog. Da var det utrolig godt å komme frem. Ikke nok med at guiden vår Ban var god i engelsk, men hun kunne også lage mat. 5 retters fantastisk middag kom ut av enkle ingredienser, et jordgulv og en enkel grue.