Vel hjemme etter en fin tur

Fredag 15/02 var turen slutt. Jeg tror alle sitter igjen med magne flotte minner og opplevelser. I alle tilfeller er det tatt mange tusen bilder som vil hjelpe oss til å ta vare på minnene. Takk til alle for en flott tur.

Ivar

Magefest i Kambodsja

Gjennom Vietnam hadde magene til de fleste holdt seg stabile, kun Ragnhild som hadde en liten episode med hyppige toalett besøk i Hanoi.
Da vi kom til Kambodsja derimot, nok dette en brutal vending.
Siri startet det hele på den 5 timer lange buss turen til Sihanuk ville hvor det ble oppkast i poser og hull i bakken. De neste dagene ble Marthe og Annika med på festen, så dagene på stranden ble en smule reduserte.
Da gjengen skulle videre til Siem Reap på en 10 timer lang buss tur satt en hel gjeng med mageverk og kvalme, og de som var på båttur lå og spydde over dekk.
I Siem Reap gikk en del av 3 dagers passene i vasken fordi elevene heller var på hotell rommene med mageverk, oppkast, feber, løse mager og forstoppede mager og magekramper.
Ragnhild og Siri holdt seg på hotellet alle tre dagene i Siem Reap. De hadde max to turer ut av hotell rommet hver dag. En liten tur ut for å ta bilder av lokal befolkningen, en for å kjøpe boller (med gratis fjær på kjøpet(kanskje ikke så rart vi er dårlige?!)) og en 4 timers tur til Angkor hvor skuffelsen var stor da de fant ut at den store innsjøen foran Angkor Wat var en sølepytt.
Til hjemturen sitter fortsatt en gjeng med mageverk og Ragnhild sprang utallige ganger frem og tilbake til doen på flyet.. lurer på hva hun gjorde der..!

Angkor Wat

Etter en Lang Busstur fra Sihanoukville var vi kommet til Siem Reap. Base campen for Angkor Watt. De fleste av oss var klare for en tre dagers foto safari blant templene. Mens en annen gjeng på seks stykker drøyet det og bestemte seg for at en dag var nok.

Tempelområdet er enormt. Hele 1 kvadrat kilometer. Så vi besøkte de mest kjente stedene, som Angkor Watt, Bayon og Ta Promh. For å komme oss rundt leide vi oss Tuk Tuk-er som De fleste av oss satte pris på, da spesielt Annika og Ingunn som ikke kunne få nok og ønsket seg en de kunne ta med hjem.

Fascinasjonen var stor da enkelte oppdaget store utskjæringer i Angkor Watt og det ble fort et hett samtaleemne.

Vi hadde hørt at Soloppgangen ved Angkor Watt er noen absolutt burde få med seg. Tirsdags morgen kjempet Håvard, Emma, Ingunn, Zaw, Eva Kristine og Ivar seg opp av senga og dro mot tempelet klokken 5 på morgenen. Det viste seg at de ikke var de eneste som hadde skjønt at disse soloppgangene hadde noe for seg. Til sammen var det rundt 300 andre som hadde møtt opp. Enkelte prøvde forgjeves å ta bilder i mørket men skjønte ikke at blitsen på kameraet ikke nådde frem.

Kmer Family restaurant inviterer til lunch.

Vi har fått med oss en del historie mens vi har vært i Kambodsja. Og utifra det har jeg fått med meg at Kmer Rouge ikke var en gjeng med strikkene bestemødre som gir deg røde ullgensere til jul, men heller psykopatiske mordere som tok det de kom over. Derfor må jeg si at jeg stusset litt da vi spiste på Kmer Family Restaurant en dag. Jeg er glad i å prøve nye matretter jeg aldri trodde jeg skulle spise når jeg er ute på reise, men her ble jeg utfordret.

Personlig ser jeg ikke på meg selv som en kanibal, men da vi fikk tilbud om å spise en “fried cambodian” ble jeg nysgjerrig. Ivar som er oppvokst i Afrika og sikkert er vant med det ene og andre var ikke sen med å bestille seg en stakkarst fritert kambodsjaner anrettet på grillspyd. Etter å hatt en samtale med magen min, som ikke alltid er like glad i å prøve nye ting, kom jeg frem til at jeg skulle holde meg til en “fried french” med litt kmer ketchup i stedet.

Tore som er glad i familie, bestilte seg familien Lok Lak. Mette og noen ganske kvalme, men det er kanskje ikke så rart etter å ha slafset i seg en familie og noen franskemenn, var vi fornøyde med besøket og gikk videre for å oppleve nye eventyr på Angkor Watt.

Speedbåt opp Tonle Sap

Da det ikke ble noe Mekong Delta var det mange (les 12) som hadde lyst å kjøre med båt fra Phnum Penh til Siem Reap. Men det tok ikke mange timene på stranda i Sihanoukville før den ene etter den andre meldte seg av båtturen til fordel for en dag ekstra på stranda.

Seks stykker trose likevel fristelsen til det gode liv og dro til Phnum Penh en dag før de andre for å kunne møte på kaia kl 0700 søndag morgen.


Tongle Sap er en side elv til Mekong og i store deler av året snur vannet og renner oppover og gjør Tongle Saå om til en stor innsjø. De første timene kjørte vi forbi mange fine firkerlansbyer. Enkelte ganger stoppet påten og pluket opp folk som sto i små trebåter og ville være med. Når vi hadde kjørt et par timer brettet elven sg ut til en stor innskjø som etter hvert ble så stor at vi ikke så land noen sted.

Men selv om dette kanskje virket som en idyllisk fin tur så var det ikke det for alle. Magnus satt og sov hele turen med sterke hodesmerter og jeg har mistanke om at magen ikke var helt som den skulle.. ”Eg ska ikkje spy” ubrøt en likblek tore som mente han hadde alt under kontroll. 30 sekunder senere lå han over rekka og gjorde sitt til å øke syreinnholdet i Sap river. Emma måtte sitte ute på dekk for å få frisk luft med det resultatet at hun ble solbrent på de rareste steder. Eva Kristine hadde gjennomgått den verste magesjauen dagen før men var ikke helt trygg . Zaw og Ivar hadde det fint og gikk for det meste rundt og tok bilder.

Etter 6 timer kom vi frem til elva Siem som vi fulgte oppover noen kilometer. Skulle tro at en slik båt hadde et greit stystem for oppankring men i og med at elva var lav så måtte vi stoppe 16 kilometer fra Siem Reap. Alle som hadde bagasje måtte komme seg bak og den eneste passasjen var en 50 cm kant uten gjerde samtidig som alesom hadde fått tak i sin bagasje skulle gå samme vege tilbake for så og ballansere over en smal planke for å komme i land. Der var de en skare med Tuk Tuk og bussjofører med hver sin lapp. Jeg peilet meg inn på en som hadde en lapp der der sto Evia og regnet med at det skulle bety Ivar..

Med buss til Seem Reap

Tidlig søndag var det dags for elleve lett solbrendte nordmenn å sette nesa mot Siem Reap. Etter et siste bad i Sihanoukville, kun for de ivrigste to morgenfugler, stappet vi minibussen så full som overhodet mulig, og slitne, men godt fornøyde med tre dagers strandliv tok vi fatt på turen med godt mot! Dette var siste etappe, og et høydepunkt ventet på oss; Angkor Wat.
Det var trangt om plassen, undertegnede måtte krangle med en koffert i hver sving, men de fleste så ut til å finne en slags "sove"stilling, da det var tyst det meste av turen. Vår hyggelige sjåfør stoppet på de klasssiske vei-kroene, men i middagstider fant vi en restaurant i liten by på veien. Det første som møtte oss her var en gjeng lokale som satt og spiste grillede biller. Det var dessverre ikke å finne på menyen, så det ble variasjoner av kylling, ris og fried french på de fleste. Etter middag, var det bare å brette seg inn i bussen igjen. Timene gikk fort, og i seks-tiden på ettermiddagen var vi fremme i Siem Reap og Riverside Hotel.

Annika og den store kjærligheten

Etter å ha vandret rundt i en av historiens verste hendelser, rundet vi av turen for å knipse rundt et tempel. Tempelet var fint det, men lite ante jeg at det var ved dette hellige stedet jeg skulle møte min virkelige kjærlighet. Hotellet i Saigon bleknet i forhold til det som jeg plutselig så i fotenden av tempeltrappa.

Buddister er glad i å bygge sine templer på høyder, derfor er det mange trapper som går både opp og ned. Jeg er en av de som har en ikke-eksisterende kondis, særlig når det kommer til trapper, selvom jeg har erfaring på baken ettersom at familien har som hobby og dra meg med på turistattraksjoner med lange trapper. Uansett der stod jeg med melkesyre som gjorde at tempelet snurret, men alt ble borte på et blunk da jeg så mitt mission. Jeg måtte ned. For der sto Sambo.

Siden jeg var liten har jeg alltid vært fasinert av elefanter. Kan tro det ble missnøye da broren min fikk elefantkosedyret, mens jeg satt igjen med en mulanpysj. Uansett, jeg hadde aldri sett en elefant i levende live - før nå. Som en ekte turist, med kamera rundt halsen og praktiske sko, fikk jeg lov til å hilse på Sambo. Fra min side var det kjærlighet ved første blikk, for Sambo velger jeg å tro at det var første banan. For ti dollar kunne jeg ri rundt tempelet. Ragnhild og jeg slo til. Det er de beste pengene vi har brukt. Sambo førte oss trygt rundt tempelet og vi fikk lov til å sitte på halsen hans. Jeg var i himmelen, og utifra Ragnhilds slørete blikk var hun et eller annet sted hun også.

Det var visst ikke vanlig å bli så betatt av noe de kalte en sliten utgått turistelefant, men som jeg har hørt gjør kjærlighet deg blind, for alt jeg så var en vakker og stolt elefant som het Sambo. Jeg drakk litt vann og da kom Sambo med snabelen sin og fikk resten. Utifra hvor mye han drakk skjønte jeg at han var tørstere enn meg, så han fikk resten. Tores hjerte smeltet og Sambo fikk hans vann også.


Elefantkusken foreslo at jeg skulle flytte ned å drive med elefanter og det blir nok ingen umulighet. Desverre var vi på tidsskjema, så før vi fikk booket om billetten min, ble brutalt revet bort fra min store kjærlighet.

Videre dro vi til et russiskmarked som var stengt. kjempe spennende. Ikke akkurat. Men på hjemveien skjedde det noe magisk. Jeg fikk en bekreftelse på at dette var “ment to be.” Midt i veien går Sambo, han hadde fulgt etter meg (vær så snill la meg leve i troen) og da vi kjørte forbi og jeg la hånden på ruta i ekte titanicstil snudde Sambo seg og vi hadde blikkontakt.

At han er en del eldre enn meg gjør ingenting. Vår kjærlighet er større enn det. Og etter hendelsen i veien vet jeg at før eller siden skal jeg danse samba med Sambo igjen.

Kambodsjas Holocaust

Alle kjenner den forferdelige historien om jødeutryddelsene under andre verdenskrig, og tenker med gru på at det kun skjedde for 70 år siden. Men det mange desverre ikke vet om, er at kambodsjas befolkning har opplevd mye av det samme, bare at det skjedde for kun 30 år siden. I 1975 styrtet Røde Khmer den kambodanskje prinsen, og satte i gang et 4 år langt terrorvelde, basert på hardt tvangsarbeid i rismarkene, og et system uten penger eller statlige goder. Dagen etter vi var kommet til Kambodsja skulle vi se nærmere på denne mørke delen av landets historie.
Først skulle vi reise ut av Phnom Penh, for å besøke The KIlling Fields. Dette er et område som regimet brukte for å utrydde de personene de så på som fiender. Med fiender mente de, alle intelektuelle, religiøse, politisk aktive eller fritenkende mennesker. Dessuten førte Røde Khmers leder, Pol Pot, en "ta det onde ved rota-politikk" og dermed drepte de ikke bare de personene det gjalt, men også hele familien til denne personen. Til og med babyer ble brutalt drept og The Killing Fields er i dag et monument for alle livene som gikk tapt under regimet.


Da vi kom til The Killing Fileds ble vi møtt av en guide, som på beste flyvertinne-vis, guidet oss rundt i dødsmarkene. Det første vi fikk se da vi ankom, var et stort tempel med hundrevis av hodeskaller og knokler plassert i 17 etasjer i tempelet.


De 17 etasjene representerte den 17 april 1975, da det hele begynte. Alle beinrestene var bare en liten del av det de har gravd opp ute på markene, som består av 86 massegraver! Den største graven hadde hele 450 ofre!

Mens vi vandret blandt gropene som en gang var 6 meter dype massegraver, kunne vi se klær og benrester stikke opp fra stien vi fulgte. Det satte virkelig en støkk i hele gjengen, og stillheten som hadde lagt seg over oss ble enda mer trykkende. I The Killing Fields står et stort tre, dette treet brukte Pol Potts menn til å slå i hjel spedbarn. Dette ble gjort ved å holde de i ankelen og slå de mot treet. Hvis de ønsket å more seg, kastet de barna opp i luften, og enten spiddet de på bajonettene sine, eller skjøt på dem. I en av de siste massegravene som ble utgravd på 80-tallet, oppdaget forskerene at likene ikke hadde hoder. Disse ofrene hadde fått hodet saget av, ved hjelp av en type kaktusplante med svært taggete grener som vokser i området. Det kunne ta hele 10 minutter før offeret døde.


Etter å ha vandret rundt, tatt noen bilder, eller bare sittet og tenkt, gikk vi tilbake til minibussen for å reise tilbake til Phnom Penh. Der skulle vi besøke Toul Sleng fengselet, eller S:21, som var et stort fengsel der partiets fiender ble brakt til for å avhøres og dømmes.

Toul Sleng var en tidligere High School i Phnom Penh, som partiet overtok, og gjorde om til et torturfengsel. Området består av 4 bygg, som i dag er gjort om til et museum. Etter å ha betalt billett, unne vi gå rundt på egenhånd for å se på fengselet. Utenfor byggning A, ligger det 14 hvite graver, som er gravene til "The Last 14 Victims" og inne i byggning A, var rommene gjort om til spesialceller, som var beregent på opposisjonsledere, og andre politiske ledere som arbeidet mot partiet. Inne i hvert rom, stod det en seng, og over hver seng hang det et bilde av den fangen som ble torturert der. På noen av sengen la det også torturinstrumenter.

Selv om det var utrolig mange turister på S:21, var det en ubeskrivelig stillhet der. Utenfor byggning B, står et lekestativ, som minner om fortiden som skole fengselet en gang var. Ved siden av lekeapparatet, står det et større stativ, det var der noen av fangene ble hengt opp ned for å tortureres.

Inne i byggning B,C og D kunne vi se portrettbilder av alle som en gang hadde vært innom fengselet. Prosedyren var enkel, da du ankom ble du tatt bilde av, og ble dereter plassert på en celle. deretter var det bare å vente på å bli avhørt. Under avhøret ble du tvunget til å fortelle din biografi, og var det noe avhørslederene mente du ikke ville ut med, ble du torturert til du tilstod. Som regel hadde fangene aldri gjort noe galt, men på grunn av den forferdelige torturen fortalte de nettopp det fangevokterene ville høre. Deretter ble dommen din lagt frem, og du ble mest sannsylig sendt til The Killing Fields.

Byggning C er bevart, slik den var på 70-tallet. Der ligger trange mursteins-celler på rekke og rad, og for at fangevokterene skulle slippe å gå ut, var det hugget hull i veggene.

En av de få overlevende fra fengselet var kunstner, og han har malt flere bilder som henger til utstilling i fengselet, de beskriver hvordan han opplevde sin tid i fengselet, og den eneste grunnen til at han overlevde var at han kunne brukes som maler for partiet. Det var kun 7 personer som overlevde S:21, i motsetning til de 10 499 som ble sendt til henrettelse.

Det var en merkelig dag for oss alle. Og mange stilte seg spørsmålet, "hvorfor har vi ikke lært noe om dette i historietimene på skolen?"

Magnus og Marthe

Norge setter farge på tilværelsen

Er det Jotun sin feil at det er så mange grelle farger i Vietnam og Kambodsja?

Det ble tippet at bestselgeren der var enten gul eller grønn.

emma

På tur med krigsveteran

Klokka var mellom 4 og 5 da vi ankom Saigon, etter en liten frokost, hva er vell bedre enn  starte dagen med en liten historieleksjon fra Vietnamkrigen (Amerikakrigen kalles den her)

Vi var rundt 10 stykker som meldte oss på og ble stappet i en buss med ca. 25 andre turister.

Guiden vår så ut som andre guider, han snakket ikke spesielt godt engelsk, om noe så han kanskje litt eldre ut en våre gjennomsnittlige guider. Men han var ikke helt gjennomsnittlig. Han sa han gikk under navnet Mr.Bean, et navn han hadde fått under krigen.


Han var krigsveteran. Overaskende for oss hadde han ikke kjempet for Nord-Vietnam, Viet Cong eller Sør-Vietnam. Han hadde vært Kaptein i US Navy.

Faren hans var Amerikaner. Og selv om Mr. Bean hadde bodd i Vietnam nesten hele livet hadde han dratt til New York for å verve seg til til den amerikanske marinen.

Han forteller om at han jobbet på en base ikke langt fra og at han viste godt hvem Senator John Kerry var, som var stasjonert på samme base.

Mr. Bean var elvebåt-kaptein. Han lurete på om vi hadde sett Apokalypse NÂ!, og de fleste nikket. "Det er min båt! Det var min jobb!".

Vell framme ved Cu Chi Tunnels fikk vi se en gammel propaganda-film før vi tuslet rundt og så på bombekratere, Viet Cong soldater (i form av dukker) og en del forferdelige feller og våpen. Mr.Bean viste oss også et lite hull i bakken der skarpskytere gjemte seg under krigen. Han inviterte oss til å prøve å komme ned selv, men det så ikke ut som det var så veldig god plass der. "Yesterday, lady stuck her big fatt ass in there!", foteller han.

Ingen av oss turte å prøve.

Et fast stopp i runden er ved skytebanen. Vi viste den lå her, vi hørte nemelig skuddene under hele runden. Mr. Bean humrer litt for seg selv i det turistene hopper høyt i det de første skuddene går av. Ganske mye lyd.



Zaw, Tore og HÂvard kan jo ikke la denne muligheten gå fra seg og tusler ned til skytebanen med noen kuler. Alle tester AK-47 og Tore og Zaw synes det holdt med det, Håvard kunne selvfølgelig ikke holde seg og måtte teste M-60 også. Noe trommehinnene hans angrer på.



Etter at kruttrøyken har lagt seg er det tid for å faktisk gå ned i tunellene. Vi kryper inn og må gå nesten på huk, det er ikke god plass her. Det er også varmt og ganske mørkt.

Det er vanskelig å forestille seg at gerilljakrigerene har levd der nede i lengre perioder. De fleste var ganske fornøyde når vi kom ut, vi hadde nok ikke likt oss som Viet Cong soldater.

Ny oppdatering fra Siem Reap

Som dere sikkert har forstått så har det ikke vært like lett å oppdatere bloggen fra Kambodsja som det var i Vietnam. Men dere fåt bare følge med i uka etter vinterferien så kommer det sikkert noen artikler i etterkant.

Internett er ikke den eneste grunnen til manglende blogger. De fleste har hatt seg en praktisk leksjon om hvordan det er å få skikkelig magetrøbbel når en er på tur.

Men for å oppsumere litt så dro alle til Sihanouk Ville som var en deilig badeby på den kambodsjanske kysten. Lørdag delte gruppen seg i en gjeng som dro til Phnum Penh og de som ønsket en dag til på stranden.

Søndag dro vi alle hit til Siem Reap. De som dro fra Phnum Penh kom hit med båt mens de som kom fra Sihanouk ville hadde en 10 timers tur i en minibuss.

Ankor Wat ble et av høydepunktene for de som hadde god mage. For resten var det delte erfaringer alt etter helse og interesse.

I morgen Torsdag reiser vi til Bangkok med fly og ankommer ca kl.11. Her blir vi møtt av noen venner til Zaw som skal ta oss inn til byen i et par minibusser. De vil også kjøre oss til flyplassen om kvelden. Flyet fra Bangkok drar kl 20. 05 ankommer vi München og så skal vi være der til kl 13 før vi drar videre til Oslo ogankommer Gardemoen kl 15.25.

Til dere som skal ta imot noen av disse nudelspisende globalelevene med dårlig mage så må jeg bare advare dere om at de fleste allerede har klare meninger om hva de skal spise de nærmeste dagene. Jeg foreslår at de alle får ønskene sine oppfylt. Tenker det skal bli godt å få dem hjem.

Jeg må bare takke alle dere som har fulgt oss på bloggen. Som jeg nevnte innledningsvis så kommer det nok noen flere artikler når vi samles på skolen igjen. Dere får bare følge med.

Ivar

Enda en kort oppdatering

Naar vi reise som backpacker saa er det ikke alltid at ting gaar helt etter planene. Da vi var i Saigon saa far vi vite at ingen guider er mulig aa oppdrive til Mekongturen. Det resulterte i at vi maatte hoppe over mekong og dra rett til Kambodsja. Tirsdag morgen satt vi alle paa bussen og etter noen timer paa grensen fortsatte vi til Phnum Pehn.

I dag Onsdag har vi hatt en gripende tur paa dodsmarkene. I morgen reiser vi til Sianukville og skal ha noen dager paa stranden. Sondag reiser vi til seaqm Reap og Ankor Wat.

Telefonnummer dere har fra Vietnam fungerer naa ikke. de fleste har fortsatt Norsk nummer men vi skal legge inn paa bloggen de som ogsaa faar lokalt nummer.

Naa er det kinesisk nyttaarsaften saa her sitter jeg paa en internettkafee og dere har sikkert allerede merket at dette ikke er et norsk tastatur. Ute smeller det kraftige kinaputter saa det synger i orene.

Det er noen nye blogger og igjen saa maa dere se lengre ned i bloggen da vi legger blogger etter naar ting sjer. Det er nye blogger fra sapa, hanoi, Hoian, saigon etc.

Vel naa staar alle utenfor internettkafeen og vil ha med meg med pa resturant. Saa a faar jeg avslutte.


Ivar

Saigon by bed.

Saigon eller rettere sakt Ho Chi Minh City var en spennende by bare spør vår reiseleder Ivar. Han klarte å pådra seg en kink i ryggen på toget fra Da Nang til Saigon noe som førte til at han ble sengeliggnde hele tiden mens vi var i Saigon. Heldigvis har han mange gode hjelpere blant sine elever som sørget for å få han på hotell, skaffet mat og bar hans bagasje der det måtte trenges. En egen delegasjon ble sendt til nærmeste apotek for å finne smertestillende og kom hjem med en fin cocktail av forskjellige medisiner. Vi andre hadde endelig full frihet fra å gjøre som vi ville uten at Ivar skulle prakke på oss flere fotooppdrag eller mase på oss at vi måtte produsere nye bloggartikler. Saigon var en spennende by – Bare spør Ivar

Forelskelse i Saigon

Etter togturen fant Siri, Ragnhild, Sandra og Annika ut at de skulle få seg noe å spise. New world hotel hadde åpent og vi bestilte full buffet. Frokostbuffeten var helt magisk. Det var mat så langt øye kunne se og Annika hadde en egen kelner som kom med kaffe så fort kaffen begynte forsvinne. For å nevne noe var det pastasalat, fem typer rundstykker, egg, omelett, bacon, vårruller, pannekaker, sjokoladesaus, salat, supper, friterte grønnsaker, hash browns, fruktsalat, muffins, alle slags kjøttpålegg, croisanter, pølser, scampi med mer. Annika var forelsket, Ragnhild fikk følelsen av å være høy, mens Siri og Sandra hadde ikke tid til å reflektere over hva de følte for de var for opptatte med å spise.

Etter matfesten dro vi tilbake til hotellet for å være skuffet over at det ikke var badebasseng der. Heldigvis husket vi på Annikas ferieflørt, New world hotel, og gikk dit og solgte oss selv for å få ligge ved bassenget der. Vi følte oss som rikmannsdøtre og gjorde alt vi kunne for å bli oppfattet som det. “Ehh, kan vi få se menyen en gang til.? vi vil gjerne ha det, men i stedet for det vil vi heller ha det...”

Da dagen var omme måtte Annika ta farvel med sin store kjærlighet og Siri måtte ta en tårevåt farvel med kokken. Ragnhild på sin side levde på en rus av luksus. Neste dag var begjæret etter vår nye favorittplass for stort, sånn at i titiden lå vi der igjen.

-annika

TV Superstar

Kva skjer når tre Bjerkely elevar går på handletur i Saigon? Jo, dei blir intervjua av Ho Chi Ming City Televison. Ikkje alle, berre dei som snakkar skikkeleg norsk-engelsk, slike som meg!

For i Vietnam har dei nemlig engelskprogram på TV for læra opp alle vietnamesiske born i god, skikkelig engelsk. Problemet i dette er at viss dei berre høyrer engelsk frå folk som kan det, ja da skjønner dei ikkje slike som meg. Engelsk er jo så mye rart. Dette var det mannen som forklarte det for meg sa, ikkje presist, men det var det han meinte. Derfor plasserte han meg, ein enkel jærbu med få erfaringar ifrå TV, framfor eit kamera. Der sto eg, klar til å sei engelske ord framfor millionar av små vietnamesiske born. Ikkje direkte sjølvsagt , men sjansen for at dei faktisk brukar opptaket er der.

Eg må jo faktisk innrømma at det var ikkje meg dei spurte fyrst, men vår eiga lille bergensar som heitar Emma. Ho derimot, takka nei, kvifor veit eg ikkje. Kven vil vel ikkje vera med på å læra opp små born i eksotiske land? Dette får vi nok aldri veta, for at etter eg hadde sagt orda mina som sto på eit ark til kameraet mista dei plutseleg interessa for oss.

Eg gjekk derimot ikkje derifrå tomhendt, for eg fekk jo ei lita eske av mannen med clipboardet med dei engelske orda. Det viste seg til liten overrasking at inne i eska låg ein pen. Men eg var like glad, kven andre er det vell som har ein pen ifrå HTV. Dermed gjekk eg Emma og Eva Kristine (som ikkje blei spurt) vekk ifrå tv-teamet i det håp om at eg snart ville ha ein egen fan klubb. I alle fall håpa eg på det og håpar det eigentleg ennå.

Heftig befruktning.

Det er bare en måte å finne ut hvordan forskjellig frukt smaker og det er å smake. Så derfor bestemte JC og Ivar seg for å kjøpe alle typer frukter de fant på torget som minst en av dem ikke hadde smakt før. Det resulterte i mange bæreposer med frukt i mange forskjellige varianter. Det ble et heftig fruktparty ved bassengkanten den kvelden og etter hvert fikk vi hjelp fra flere nysgjerrige smakere. Noen av de vi viste navnet på var Papaya, Mango, Dragefrukt, ”Bøffelhjerte”, Fingerbananer, Grapefrukt, Green Manadin, Morbær, Wannabe Lietche, + 5-6 andre vi ikke har peiling på.

Fest med de lokale

Etter den mislykkete gavejakten i Hanoi tenkte Ragnhild og jeg at vi skulle prøve lykken i Hoian. Vi var riktignok litt sent ute, for vi hadde levd i sus og dus hos skredderen hele dagen, men tenkte at vi skulle rekke markedet allikevel. Det gjorde vi ikke, men fikk oppleve musesafari nummer to blant de stengte bodene. Litt skuffet gikk vi hjemover, men på veien så vi en liten butikk som fortsatt var åpen. Ganske fort skjønte vi hvorfor. De hadde nemlig fest med gitar og vodka. Vi fikk tilbud om å være med og mannen med gitaren begynte å spille noe som skulle være norsk, men som han skjønte halvveis i sangen at var fransk. Det satte ikke en demper for stemningen for alle rundt bordet klappet i takt og da jeg så bort på Ragnhild var kanskje hun den som klappet mest entustiastisk.

Vi var der ikke så lenge for når de dro frem en kylling de ville ha oss til å spise fant vi ut at det var på tide å dra hjem.

-Annika

En anonym lysthandlers bekjennelser

Hei, jeg heter Annika og er medlem av anonyme lysthandlere. Vi er vel kanskje ikke er så anonyme der vi sprader rundt med gigantiske poser og utvikler senebetennelse fra våre tokter og må senere ta en hvit løgn om at du har fått musarm etter for mye bilderedigering. Men vi kan ikke noe for det, for ser vi en kjole eller et par sko som gjør at det verker i hele kroppen er det fysisk og psykisk umulig å gå videre. Den kjolen kommer til å hjemsøke deg hele natten og kjøper du den ikke dagen etter har du et spøkelse etter deg resten av livet.

I Hoian var jeg i paradis, mens gruppeterapauten var i helvete. Jeg følte meg som en alkoholiker som hadde fått gavekort på vinmonopolet, der jeg svevde fra skredder til skredder. Ikke nok med at det var billig, men du kunne prute som er anonyme lysthandleres favoritthobby etter sporten som er kalt å dra kortet.

Hos skredderen kunne jeg ta med tegninger av drømmekjolene og velge og vrake i stoffer, og de lagde den akkurat sånn jeg ville ha den. Det var helt magisk. Desuten var alle så hyggelige, for hver gang jeg tok på meg et nytt plagg fikk jeg beskjed om at jeg var beautiful, selvom jeg stod der som en solbrent og svett julegris ikledd et tøystykke som hadde formen til en søppelsekk, fordi den ikke var sydd inn enda.

Hos andre, med normale holdninger til det man tar på seg, var det bare en kjole eller dress som var i hodet deres. I mitt var det litt mer. Å være anonym lysthandler er en ond sirkel, for hver gang du kommer frem til et plagg føler du at du må ha mer. Til slutt endte jeg opp med fire skjorte/tunikaer, to kjoler og tre nattkjoler. Heldigvis var jeg ikke helt alene for jeg fikk selskap i prøverommet av Ragnhild som ble seende ut som et drops og Siri som endte opp som en laban. Kanskje jeg skal inntrodusere dem for ALH når vi kommer hjem igjen.

Tyveri og korrupsjon i Hoian

Etter hardt gavepress hjemmefra fant Ragnhild og Annika ut at de skulle på gavetokt i Hanois gater. Men det er jo sånn at når du leter etter gaver til andre, finner man alltid masse fint til seg selv. Ragnhild fant ut at de skulle inn i en butikk hvor de solgte alt fra spisepinner til tøfler. Og plutselig ser de rett inn i vakre barndomsminner med teselskap, bortsett fra at dette var sett for voksne. To nydelige tesett stod og strålte mot dem og etter å ha overbevist seg selv om at det var kjempe lurt å kjøpe to hele sett, med brett og alt, kjøpte de stolt hvert sitt tesett. “Dette kommer nok mor til å bli imponert over, sånn at vi kan bytte ut det fra kreta.” De fikk det pakket ned i en stor pappeske og gikk fornøyde tilbake til hotellet.

Problemet var jo selvfølgelig at å drasse med seg en stor pappeske sammen med resten av bagasjen som allerede var overfylt av fantasiske skatter de hadde handlet i Sapa, ikke var så gunstig. Men med friskt mot fikk de settene til slutt med på nattbussen, som var en buss som fikk fengselet i Guantanamo til å virke som et trivelig sted. Etter 23 timer på herligheten kom de frem til hotellet og fikk med seg settet inn i resepsjonen. Det var da det begynte å gå skeis. Ragnhilds armmuskler måtte kapitulere så settet ble stående igjen i trappen. “Vi kan jo bare gå å hente det etterpå..” TROR IKKE DET. For da de kom tilbake til åstedet var alt borte. Febrilskt prøvde de å mime at noen hadde stjålet settet deres til resepsjonisten som henviste oss til baren dersom vi ville ha te. Siri som hadde vært for kul for tesett lo rått av dem da de med halen mellom beina kom tilbake til rommet. Neste dag spurte de igjen, men fikk samme anbefaling om at earl grey var et utmerket valg. Antageligvis skjønte hun hva de mente, men Vietnam er et korrupt land, så nå er Ragnhild og Annika sikre på at det sitter noen smådjevler på bakrommet og drikker te av kanskje det vakreste tesettet som finnes.

-annika

En tur med skabbeksressen

Når man hører ordet nattbuss hopper man ikke akkurat opp og ned av glede, men man tenker at jaja vi får vel sove og siden det er nattbuss er det sikkert OK standard. Skal du ta nattbuss i Vietnam må du endre den holdningen. Vi ankommer en buss som lukter mugg og du legger deg ned i en seng (hvis man kan kalle det det) og marinerer deg i hundre andre personers avlagte midd. Jeg fikk ikke sove et sekund og kan sverge på at jeg merket at skabben kom smygende sånn at jeg og Ragnhild klødde os i hjel hele natten.

Når jeg først er inne på bussens fasiliteter må jo selvsagt doen nevnes. I vietnam er det tydeligvis in å ikke ha lås på døren, og selve doen manglet alt annet enn et hull i gulvet som man måtte balansere på hver side av. At bussjåføren hadde fått lappen i posten gjorde at det å gå på do ble en ekstremsport for de ekstreme og dopapir kunne du se langt etter.

Jeg har mistanke om at bussjåføren var torturmester ved konsentrasjonsleirene under 2. verdenskrig i sitt tidligere liv, for det som skulle være en busstur på 12 timer utvidet han gladelig til en heisatur på 23 timer. Flott.

Bussen var stappfull av mange andre svette backpackere og annet rusk. Eva Kristine våknet opp mellom to snorkende vietnamesere og syntes merkelig nok at det ikke var så stas. Den eneste som så ut til å kose seg var Sivjo, som endelig hadde full oversikt der hun lå øverst og helt forrerst i bussen. Hadde jeg spurt henne hva JC og Siri gjorde i underkøya er jeg sikker på at jeg kunne gi meg en lang avhandling.

-annika

Kort oppdatering

Vi beklager men vi ligger litt etter med bloggene våre. Grunnen er at vi ikke kommer oss inn på bloggen via serveren på hotellet. Så dere får sjekke nedover på bloggen om det er kommet noen nye. Blogger fra tidligere hendelser kommer i rekkefølgen når det skjedde og ikke når det ble lastet opp. De siste tre bloggene er fra Sa Pa og Hanoi.

Lørdag 2/2 reiser vi fra Hoian til "Saigon" Vi ankommer "Saigon" søndag morgen kl 04.00. Vi skal være der i to dager og to overnattinger. Tirsdag morgen 5/2 skal gruppen deles inn i de gruppene vi hadde i Sa Pa og hver av gruppene skal legge opp sin egen rute fra "Saigon" til hovedstaden i Kambodsja; Phnm Penh. Det meste av dette strekket kommer vi til å reise med båt opp Mekongdelta. Torsdag 7/2 møtes vi alle igjen i Phnum Penh.

Jeg (Ivar) har intrykk av at stemningen er god og at alle koser seg på tur. Bortsett fra sporadisk magetrøbbel så kan vi ikke klage på helsa heller. Vietnam er et kjempefint land å reise i.

Vi ser av oversikten på bloggen at det er kommet mange kommentarer som vi gleder oss til å lese. Nå tror jeg også at jeg har ordnet det slik at dere ike behøver å registrere dere for å gi kommentarer. Da er det bare viktig at dere sier hvem dere er når dere legger inn en kommentar.

Forhåpentligvis har vi bedre nett i Saigon og da skal vi prøve å være oppdatert.

Vel fremme i Hoian.

Etter en lang busstur (ca24t) kom vi frem til Hoian 30/1 kl 1800. Her var det sol og fint vær.

Vi har noe problem med å komme inn på vår egen blogg for å få den oppdatert men vi håper å finne en løsning på det i løpet av dagen.

20 dollar rett i dass

Viet-engelsk og messende munker

Etter å ha kjent på kystlivet i Ha Long Bay, og pustet frisk fjellduft i Sapa, bestemte noen av oss seg for å få litt urbane impulser og la ut på Hanoi City Tour. Vi ble forsikret om at vi skulle få en egen liten buss med engelspråklig guide, så vi slo til med en halv dag for å se hva Hanoi hadde å by på. Guiden vår het Wan, som vi forsto først etter litt gestikulering og håndbevegelser. For det er ganske trist å tenke på at Wans engelskkunnskaper, kunne måle seg med det en vietnameser lærer ved å høre på dårlige amerikanske sitcoms. Vel, på tur var vi i alle fall, og ut i fra det lille vi forsto var første stopp en pagoda som lå på en liten halvøy ute i Den Røde Elv. Pagodaen var flott, og så ganske så kinesisk ut, inne var det et tempel der det satt en munk og messet forran en Buddha-statue. Tempelet var vakkert utsmykket og med flere altere man kunne sette ofringer og røkelse på.


Som fanger på veg til gasskammeret

Etter å unsluppet duften av røkelse satte vi oss i minibussen, og kjørte av sted mot mausoleet til Vietnams store helt, Ho Chi Minh. På vegen formidlet Wan mer informasjon som vi ikke skjønte noe særlig av, så vi begynte å ta bilder ut av bussvinduene i stedet. Vel fremme ved Mausoleet ble vi møtt av skumle militærmenn, og vi fikk beskjed om å legge fra oss alle kameraer osv. Resten av eiendelene våre ble deretter scannet, før vi ble beordret om å stå to og to sammen i en rekke. Deretter trasket vi bortover mot mausoleet, og følte oss som fanger på veg til gasskammeret.



Ho Chi Magnus møter sin erkerival

Geleidet av strenge vakter ble vi ført inn i mausoleet for å se den avdøde Ho Chi Minh. Og der lå han, vel bevart, men fortsatt død som en sild. Og Magnus, som har tatt alteregoet Ho Chi Magnus, ble ganske fornøyd med at han slapp å banke Ho Chi Minh, selv om han uten problemer kunne gjort det. På den måten kunne ta over Vietnam uten motstand, og innføre normale trafikkregler, påbud med krøllete hår og et samfunn basert på (re)tard-stunt. Dermed var det bare for Ho Chi Magnus, å gå ut igjen og hilse massene med sin meget spesielle, men overlegne hilsen.


One Pilar Pagoda aka. Tempelet På En Sementblokk

Etter at Ho Chi Magnus, hadde hilst på massene ute på den enorme plassen utenfor mausoleet, kom guiden vår og gav oss tilbake kameraene. Nå skulle vi få se på presidentboligen (som ingen bor i) og den store hagen med flere hus og templer som Ho Chi Minh en gang virket i. Etter å ha sett på den avdøde presidentens gamle biler, og en dam med svære gullfisker, gikk vi til One Pilar Pagoda. Pagodaen skulle visst være noe helt spesielt, siden den kun stod på en pilar, men da vi kom frem ble vi en smule skuffet. Pagodaen stod riktig nok på en pilar, men den liknet mer på en svær sementblokk med et hus på toppen, enn på et tempel på det vi trodde skulle være en bambus-stokk eller noe liknende. Det mest interessante vi fant ved pagodaen var en gruppe med norske pensjonister, som tydligvis hadde tvunget på guiden sin en lusekofte, en cap med "Norway" på skrevet på bremmen, og et lite norskt flagg.


Museet vi ikke helt vet hva heter

Etter å ha sett på den fine sementblokken, gikk vi videre for å besøke et stort museeum, som tydligvis var tilegenet Ho Chi Minhs arbeid, og landets politiske historie. Hva museet heter, aner vi ikke, men utenfor møtte vi i alle fall Zaw, som hadde tatt seg en City Tour på egenhånd. Grønne av misunnelse så vi han gikk videre mot mausoleet, mens vi måtte følge etter Wan, som på det tidspunktet forsøkte å forklare Marthe og Magnus noe de ikke skjønte noe av. Inne på museet stod en stor staue av, dere hvet sikkert hvem, og mange bilder fra livet hans. Etter en rask befaring, og å ha fått ristet av oss Wan, fant vi en liten café som vi satte oss ned på. Caroline og Marthe kjøpte seg en kokosrullekake på deling, mens Magnus tok et stykke for seg selv. Ho Chi Magnus delere ikke med noen!




Har Caroline blitt bedre i geografi?

Det tok ikke lang tid før Wan fant ut hvor vi var, og kom traskende for å spørre om vi var ferdige. Jeg (Magnus) fikk med meg tre ord i løpet av alt han sa, som var "cake" "good" og "leave", og regnet med at han mente vi burde dra videre. For alt jeg visste kunne han jo mene at han også ville spise kake, for så at han skulle gå uten oss, men da alle reiste seg opp, smilte han og førte oss ut døren. Vi skulle tydeligvis til et litteraturtempel, og etter å ha kjørt i noen minutter var vi fremme. Litteraturtempelet kunne minne litt om Den Forbudte By, bare i miniatyr, og etter å ha gått gjennom en vakker hage, med små gullfiskdammer og store trær, gikk vi inn i noe som kunne se ut som en skilpaddekirkegård. Skilpadden er et av de mange lykkedyrene som finnes i Vietnamesisk folketro, og de ca. 50 steinskildpaddene som var stillt opp på rekke og rad, representerte hver og en forskjellige sjangere innen ønsker. Caroline, sliter en smule med de norske fylkene, og dermed bestemte hun seg for å ta på et skildpaddehode, og satse på at det gav henne bedre geografikunnskaper.




Endelig mat

Litteraturtempelet var noe av det mest interessante vi hadde opplevd hittil på vår urbane eventyr, men da Eva Kristine klarte å forstå ordet "food", utifra den lange setningen Wan sa, gav det ganske mye liv i den trøtte stemningen som hadde dominert turen. Vi ble tatt med til en restaurant som het Lady Bug Café, der fikk vi servert god vietnamesisk mat, og tanken på at vi kun hadde igjen et museum gjorde at vi hadde en ganske trivelig lunsj.



Same-, og Penismuseet?

Jeg vet ikke om det finnes et stort museum for samer i Norge, men de kan uansett ta det med ro, for det finnes nemlig i Hanoi. På det Etnologiske museet har de ikke bare dekket størsteparten av vietnams befolkningshistorie, men tydligvis hadde de også noe som liknet mistenkelig på sameklær. Inne på museet luktet det ca. på samme måte som i Sapa (hamp) og etter å ha travet gjennom de to etasjene, gikk vi ut for å se på hvordan man bygde hus før i tiden. da vi hadde sett gjennom noen hus, og blant annet vært oppe i noe som kunne minne om en trehytte på størrelse med et vanlig bolighus, bestemte vi oss for å gå tilbake til bussen. På veg tilbake gikk vi forbi flere vulgære trestatuer, der flere av de mannlige statuene hadde peniser som var lenger enn deres egene armer.
Vi la også igjen en liten hilsen i en gjestebok utenfor hotellet, se bldet for nærmere forklaring.



Endelig ferdig

Da vi endelig fikk palssert oss, hørte vi Wan sa "back" og selv om noen trodde at lidelsen ennå ikke var over og tolket det som at han hadde vond rygg, eller at vi skulle rygge til neste stoppested, satset de fleste på at vi endelig var ferdige. Og riktignok, etter å ha stått fast i trafikkork, svingte bussen inn i en velkjent gate, og stoppet forran hotellet. Slitne, trøtte og ikke så rent lite leie, gikk vi av bussen og takket høyere makter for at vi ikke hadde strøket med på grunn av kjedsomhet. Dermed satte vi snuten mot noe mer interessant, nemlig en restaurant der vi kunne få servert noe ordentlig mat, av typen pommes frites, biff eller hamburger.