Annika og den store kjærligheten

Etter å ha vandret rundt i en av historiens verste hendelser, rundet vi av turen for å knipse rundt et tempel. Tempelet var fint det, men lite ante jeg at det var ved dette hellige stedet jeg skulle møte min virkelige kjærlighet. Hotellet i Saigon bleknet i forhold til det som jeg plutselig så i fotenden av tempeltrappa.

Buddister er glad i å bygge sine templer på høyder, derfor er det mange trapper som går både opp og ned. Jeg er en av de som har en ikke-eksisterende kondis, særlig når det kommer til trapper, selvom jeg har erfaring på baken ettersom at familien har som hobby og dra meg med på turistattraksjoner med lange trapper. Uansett der stod jeg med melkesyre som gjorde at tempelet snurret, men alt ble borte på et blunk da jeg så mitt mission. Jeg måtte ned. For der sto Sambo.

Siden jeg var liten har jeg alltid vært fasinert av elefanter. Kan tro det ble missnøye da broren min fikk elefantkosedyret, mens jeg satt igjen med en mulanpysj. Uansett, jeg hadde aldri sett en elefant i levende live - før nå. Som en ekte turist, med kamera rundt halsen og praktiske sko, fikk jeg lov til å hilse på Sambo. Fra min side var det kjærlighet ved første blikk, for Sambo velger jeg å tro at det var første banan. For ti dollar kunne jeg ri rundt tempelet. Ragnhild og jeg slo til. Det er de beste pengene vi har brukt. Sambo førte oss trygt rundt tempelet og vi fikk lov til å sitte på halsen hans. Jeg var i himmelen, og utifra Ragnhilds slørete blikk var hun et eller annet sted hun også.

Det var visst ikke vanlig å bli så betatt av noe de kalte en sliten utgått turistelefant, men som jeg har hørt gjør kjærlighet deg blind, for alt jeg så var en vakker og stolt elefant som het Sambo. Jeg drakk litt vann og da kom Sambo med snabelen sin og fikk resten. Utifra hvor mye han drakk skjønte jeg at han var tørstere enn meg, så han fikk resten. Tores hjerte smeltet og Sambo fikk hans vann også.


Elefantkusken foreslo at jeg skulle flytte ned å drive med elefanter og det blir nok ingen umulighet. Desverre var vi på tidsskjema, så før vi fikk booket om billetten min, ble brutalt revet bort fra min store kjærlighet.

Videre dro vi til et russiskmarked som var stengt. kjempe spennende. Ikke akkurat. Men på hjemveien skjedde det noe magisk. Jeg fikk en bekreftelse på at dette var “ment to be.” Midt i veien går Sambo, han hadde fulgt etter meg (vær så snill la meg leve i troen) og da vi kjørte forbi og jeg la hånden på ruta i ekte titanicstil snudde Sambo seg og vi hadde blikkontakt.

At han er en del eldre enn meg gjør ingenting. Vår kjærlighet er større enn det. Og etter hendelsen i veien vet jeg at før eller siden skal jeg danse samba med Sambo igjen.