På tur med krigsveteran

Klokka var mellom 4 og 5 da vi ankom Saigon, etter en liten frokost, hva er vell bedre enn  starte dagen med en liten historieleksjon fra Vietnamkrigen (Amerikakrigen kalles den her)

Vi var rundt 10 stykker som meldte oss på og ble stappet i en buss med ca. 25 andre turister.

Guiden vår så ut som andre guider, han snakket ikke spesielt godt engelsk, om noe så han kanskje litt eldre ut en våre gjennomsnittlige guider. Men han var ikke helt gjennomsnittlig. Han sa han gikk under navnet Mr.Bean, et navn han hadde fått under krigen.


Han var krigsveteran. Overaskende for oss hadde han ikke kjempet for Nord-Vietnam, Viet Cong eller Sør-Vietnam. Han hadde vært Kaptein i US Navy.

Faren hans var Amerikaner. Og selv om Mr. Bean hadde bodd i Vietnam nesten hele livet hadde han dratt til New York for å verve seg til til den amerikanske marinen.

Han forteller om at han jobbet på en base ikke langt fra og at han viste godt hvem Senator John Kerry var, som var stasjonert på samme base.

Mr. Bean var elvebåt-kaptein. Han lurete på om vi hadde sett Apokalypse NÂ!, og de fleste nikket. "Det er min båt! Det var min jobb!".

Vell framme ved Cu Chi Tunnels fikk vi se en gammel propaganda-film før vi tuslet rundt og så på bombekratere, Viet Cong soldater (i form av dukker) og en del forferdelige feller og våpen. Mr.Bean viste oss også et lite hull i bakken der skarpskytere gjemte seg under krigen. Han inviterte oss til å prøve å komme ned selv, men det så ikke ut som det var så veldig god plass der. "Yesterday, lady stuck her big fatt ass in there!", foteller han.

Ingen av oss turte å prøve.

Et fast stopp i runden er ved skytebanen. Vi viste den lå her, vi hørte nemelig skuddene under hele runden. Mr. Bean humrer litt for seg selv i det turistene hopper høyt i det de første skuddene går av. Ganske mye lyd.



Zaw, Tore og HÂvard kan jo ikke la denne muligheten gå fra seg og tusler ned til skytebanen med noen kuler. Alle tester AK-47 og Tore og Zaw synes det holdt med det, Håvard kunne selvfølgelig ikke holde seg og måtte teste M-60 også. Noe trommehinnene hans angrer på.



Etter at kruttrøyken har lagt seg er det tid for å faktisk gå ned i tunellene. Vi kryper inn og må gå nesten på huk, det er ikke god plass her. Det er også varmt og ganske mørkt.

Det er vanskelig å forestille seg at gerilljakrigerene har levd der nede i lengre perioder. De fleste var ganske fornøyde når vi kom ut, vi hadde nok ikke likt oss som Viet Cong soldater.