Hei, jeg heter Annika og er medlem av anonyme lysthandlere. Vi er vel kanskje ikke er så anonyme der vi sprader rundt med gigantiske poser og utvikler senebetennelse fra våre tokter og må senere ta en hvit løgn om at du har fått musarm etter for mye bilderedigering. Men vi kan ikke noe for det, for ser vi en kjole eller et par sko som gjør at det verker i hele kroppen er det fysisk og psykisk umulig å gå videre. Den kjolen kommer til å hjemsøke deg hele natten og kjøper du den ikke dagen etter har du et spøkelse etter deg resten av livet.
I Hoian var jeg i paradis, mens gruppeterapauten var i helvete. Jeg følte meg som en alkoholiker som hadde fått gavekort på vinmonopolet, der jeg svevde fra skredder til skredder. Ikke nok med at det var billig, men du kunne prute som er anonyme lysthandleres favoritthobby etter sporten som er kalt å dra kortet.
Hos skredderen kunne jeg ta med tegninger av drømmekjolene og velge og vrake i stoffer, og de lagde den akkurat sånn jeg ville ha den. Det var helt magisk. Desuten var alle så hyggelige, for hver gang jeg tok på meg et nytt plagg fikk jeg beskjed om at jeg var beautiful, selvom jeg stod der som en solbrent og svett julegris ikledd et tøystykke som hadde formen til en søppelsekk, fordi den ikke var sydd inn enda.
Hos andre, med normale holdninger til det man tar på seg, var det bare en kjole eller dress som var i hodet deres. I mitt var det litt mer. Å være anonym lysthandler er en ond sirkel, for hver gang du kommer frem til et plagg føler du at du må ha mer. Til slutt endte jeg opp med fire skjorte/tunikaer, to kjoler og tre nattkjoler. Heldigvis var jeg ikke helt alene for jeg fikk selskap i prøverommet av Ragnhild som ble seende ut som et drops og Siri som endte opp som en laban. Kanskje jeg skal inntrodusere dem for ALH når vi kommer hjem igjen.
I Hoian var jeg i paradis, mens gruppeterapauten var i helvete. Jeg følte meg som en alkoholiker som hadde fått gavekort på vinmonopolet, der jeg svevde fra skredder til skredder. Ikke nok med at det var billig, men du kunne prute som er anonyme lysthandleres favoritthobby etter sporten som er kalt å dra kortet.
Hos skredderen kunne jeg ta med tegninger av drømmekjolene og velge og vrake i stoffer, og de lagde den akkurat sånn jeg ville ha den. Det var helt magisk. Desuten var alle så hyggelige, for hver gang jeg tok på meg et nytt plagg fikk jeg beskjed om at jeg var beautiful, selvom jeg stod der som en solbrent og svett julegris ikledd et tøystykke som hadde formen til en søppelsekk, fordi den ikke var sydd inn enda.
Hos andre, med normale holdninger til det man tar på seg, var det bare en kjole eller dress som var i hodet deres. I mitt var det litt mer. Å være anonym lysthandler er en ond sirkel, for hver gang du kommer frem til et plagg føler du at du må ha mer. Til slutt endte jeg opp med fire skjorte/tunikaer, to kjoler og tre nattkjoler. Heldigvis var jeg ikke helt alene for jeg fikk selskap i prøverommet av Ragnhild som ble seende ut som et drops og Siri som endte opp som en laban. Kanskje jeg skal inntrodusere dem for ALH når vi kommer hjem igjen.
2 kommentarer:
jeg elsker deg annika og det ser veldig veldig nice ut det på bildene. er spent på skoene. og du! du har vel ikke glemt jakken som venter på deg her hjemme? jeg savner deg ganske mye for tiden og har endelig funnet ut at man ikke trenger å være registrert for å voldta bloggen din. så nå elsker jeg bloggen igjen, etter en liten down periode. jeg synes du er en ql blogger. jeg har vært utrolig sparsommelig i forhold til lysthandling i det siste. sett bortifra at jeg har bestilt masse nye grillklær fra ellos katalogen. jeg er klar for grillos igjen. og gleder meg til å ha deg i den tjukkeste grillosen med en flint lettere henslengt foran deg. kos deg videre! vi har straks karneval i barnehagen. gjett hva jeg skal være? UGG UT!
Hjelp!!! hvor er kortet mitt?????????????
Legg inn en kommentar