Som dere sikkert har forstått så har det ikke vært like lett å oppdatere bloggen fra Kambodsja som det var i Vietnam. Men dere fåt bare følge med i uka etter vinterferien så kommer det sikkert noen artikler i etterkant.
Internett er ikke den eneste grunnen til manglende blogger. De fleste har hatt seg en praktisk leksjon om hvordan det er å få skikkelig magetrøbbel når en er på tur.
Men for å oppsumere litt så dro alle til Sihanouk Ville som var en deilig badeby på den kambodsjanske kysten. Lørdag delte gruppen seg i en gjeng som dro til Phnum Penh og de som ønsket en dag til på stranden.
Søndag dro vi alle hit til Siem Reap. De som dro fra Phnum Penh kom hit med båt mens de som kom fra Sihanouk ville hadde en 10 timers tur i en minibuss.
Ankor Wat ble et av høydepunktene for de som hadde god mage. For resten var det delte erfaringer alt etter helse og interesse.
I morgen Torsdag reiser vi til Bangkok med fly og ankommer ca kl.11. Her blir vi møtt av noen venner til Zaw som skal ta oss inn til byen i et par minibusser. De vil også kjøre oss til flyplassen om kvelden. Flyet fra Bangkok drar kl 20. 05 ankommer vi München og så skal vi være der til kl 13 før vi drar videre til Oslo ogankommer Gardemoen kl 15.25.
Til dere som skal ta imot noen av disse nudelspisende globalelevene med dårlig mage så må jeg bare advare dere om at de fleste allerede har klare meninger om hva de skal spise de nærmeste dagene. Jeg foreslår at de alle får ønskene sine oppfylt. Tenker det skal bli godt å få dem hjem.
Jeg må bare takke alle dere som har fulgt oss på bloggen. Som jeg nevnte innledningsvis så kommer det nok noen flere artikler når vi samles på skolen igjen. Dere får bare følge med.
Ivar
onsdag 13. februar 2008
torsdag 7. februar 2008
Enda en kort oppdatering
Naar vi reise som backpacker saa er det ikke alltid at ting gaar helt etter planene. Da vi var i Saigon saa far vi vite at ingen guider er mulig aa oppdrive til Mekongturen. Det resulterte i at vi maatte hoppe over mekong og dra rett til Kambodsja. Tirsdag morgen satt vi alle paa bussen og etter noen timer paa grensen fortsatte vi til Phnum Pehn.
I dag Onsdag har vi hatt en gripende tur paa dodsmarkene. I morgen reiser vi til Sianukville og skal ha noen dager paa stranden. Sondag reiser vi til seaqm Reap og Ankor Wat.
Telefonnummer dere har fra Vietnam fungerer naa ikke. de fleste har fortsatt Norsk nummer men vi skal legge inn paa bloggen de som ogsaa faar lokalt nummer.
Naa er det kinesisk nyttaarsaften saa her sitter jeg paa en internettkafee og dere har sikkert allerede merket at dette ikke er et norsk tastatur. Ute smeller det kraftige kinaputter saa det synger i orene.
Det er noen nye blogger og igjen saa maa dere se lengre ned i bloggen da vi legger blogger etter naar ting sjer. Det er nye blogger fra sapa, hanoi, Hoian, saigon etc.
Vel naa staar alle utenfor internettkafeen og vil ha med meg med pa resturant. Saa a faar jeg avslutte.
Ivar
I dag Onsdag har vi hatt en gripende tur paa dodsmarkene. I morgen reiser vi til Sianukville og skal ha noen dager paa stranden. Sondag reiser vi til seaqm Reap og Ankor Wat.
Telefonnummer dere har fra Vietnam fungerer naa ikke. de fleste har fortsatt Norsk nummer men vi skal legge inn paa bloggen de som ogsaa faar lokalt nummer.
Naa er det kinesisk nyttaarsaften saa her sitter jeg paa en internettkafee og dere har sikkert allerede merket at dette ikke er et norsk tastatur. Ute smeller det kraftige kinaputter saa det synger i orene.
Det er noen nye blogger og igjen saa maa dere se lengre ned i bloggen da vi legger blogger etter naar ting sjer. Det er nye blogger fra sapa, hanoi, Hoian, saigon etc.
Vel naa staar alle utenfor internettkafeen og vil ha med meg med pa resturant. Saa a faar jeg avslutte.
Ivar
Saigon by bed.
Saigon eller rettere sakt Ho Chi Minh City var en spennende by bare spør vår reiseleder Ivar. Han klarte å pådra seg en kink i ryggen på toget fra Da Nang til Saigon noe som førte til at han ble sengeliggnde hele tiden mens vi var i Saigon. Heldigvis har han mange gode hjelpere blant sine elever som sørget for å få han på hotell, skaffet mat og bar hans bagasje der det måtte trenges. En egen delegasjon ble sendt til nærmeste apotek for å finne smertestillende og kom hjem med en fin cocktail av forskjellige medisiner. Vi andre hadde endelig full frihet fra å gjøre som vi ville uten at Ivar skulle prakke på oss flere fotooppdrag eller mase på oss at vi måtte produsere nye bloggartikler. Saigon var en spennende by – Bare spør Ivar
Forelskelse i Saigon
Etter togturen fant Siri, Ragnhild, Sandra og Annika ut at de skulle få seg noe å spise. New world hotel hadde åpent og vi bestilte full buffet. Frokostbuffeten var helt magisk. Det var mat så langt øye kunne se og Annika hadde en egen kelner som kom med kaffe så fort kaffen begynte forsvinne. For å nevne noe var det pastasalat, fem typer rundstykker, egg, omelett, bacon, vårruller, pannekaker, sjokoladesaus, salat, supper, friterte grønnsaker, hash browns, fruktsalat, muffins, alle slags kjøttpålegg, croisanter, pølser, scampi med mer. Annika var forelsket, Ragnhild fikk følelsen av å være høy, mens Siri og Sandra hadde ikke tid til å reflektere over hva de følte for de var for opptatte med å spise.
Etter matfesten dro vi tilbake til hotellet for å være skuffet over at det ikke var badebasseng der. Heldigvis husket vi på Annikas ferieflørt, New world hotel, og gikk dit og solgte oss selv for å få ligge ved bassenget der. Vi følte oss som rikmannsdøtre og gjorde alt vi kunne for å bli oppfattet som det. “Ehh, kan vi få se menyen en gang til.? vi vil gjerne ha det, men i stedet for det vil vi heller ha det...”
Da dagen var omme måtte Annika ta farvel med sin store kjærlighet og Siri måtte ta en tårevåt farvel med kokken. Ragnhild på sin side levde på en rus av luksus. Neste dag var begjæret etter vår nye favorittplass for stort, sånn at i titiden lå vi der igjen.
Etter matfesten dro vi tilbake til hotellet for å være skuffet over at det ikke var badebasseng der. Heldigvis husket vi på Annikas ferieflørt, New world hotel, og gikk dit og solgte oss selv for å få ligge ved bassenget der. Vi følte oss som rikmannsdøtre og gjorde alt vi kunne for å bli oppfattet som det. “Ehh, kan vi få se menyen en gang til.? vi vil gjerne ha det, men i stedet for det vil vi heller ha det...”
Da dagen var omme måtte Annika ta farvel med sin store kjærlighet og Siri måtte ta en tårevåt farvel med kokken. Ragnhild på sin side levde på en rus av luksus. Neste dag var begjæret etter vår nye favorittplass for stort, sånn at i titiden lå vi der igjen.
-annika
onsdag 6. februar 2008
TV Superstar
Kva skjer når tre Bjerkely elevar går på handletur i Saigon? Jo, dei blir intervjua av Ho Chi Ming City Televison. Ikkje alle, berre dei som snakkar skikkeleg norsk-engelsk, slike som meg!
For i Vietnam har dei nemlig engelskprogram på TV for læra opp alle vietnamesiske born i god, skikkelig engelsk. Problemet i dette er at viss dei berre høyrer engelsk frå folk som kan det, ja da skjønner dei ikkje slike som meg. Engelsk er jo så mye rart. Dette var det mannen som forklarte det for meg sa, ikkje presist, men det var det han meinte. Derfor plasserte han meg, ein enkel jærbu med få erfaringar ifrå TV, framfor eit kamera. Der sto eg, klar til å sei engelske ord framfor millionar av små vietnamesiske born. Ikkje direkte sjølvsagt , men sjansen for at dei faktisk brukar opptaket er der.
Eg må jo faktisk innrømma at det var ikkje meg dei spurte fyrst, men vår eiga lille bergensar som heitar Emma. Ho derimot, takka nei, kvifor veit eg ikkje. Kven vil vel ikkje vera med på å læra opp små born i eksotiske land? Dette får vi nok aldri veta, for at etter eg hadde sagt orda mina som sto på eit ark til kameraet mista dei plutseleg interessa for oss.
Eg gjekk derimot ikkje derifrå tomhendt, for eg fekk jo ei lita eske av mannen med clipboardet med dei engelske orda. Det viste seg til liten overrasking at inne i eska låg ein pen. Men eg var like glad, kven andre er det vell som har ein pen ifrå HTV. Dermed gjekk eg Emma og Eva Kristine (som ikkje blei spurt) vekk ifrå tv-teamet i det håp om at eg snart ville ha ein egen fan klubb. I alle fall håpa eg på det og håpar det eigentleg ennå.
For i Vietnam har dei nemlig engelskprogram på TV for læra opp alle vietnamesiske born i god, skikkelig engelsk. Problemet i dette er at viss dei berre høyrer engelsk frå folk som kan det, ja da skjønner dei ikkje slike som meg. Engelsk er jo så mye rart. Dette var det mannen som forklarte det for meg sa, ikkje presist, men det var det han meinte. Derfor plasserte han meg, ein enkel jærbu med få erfaringar ifrå TV, framfor eit kamera. Der sto eg, klar til å sei engelske ord framfor millionar av små vietnamesiske born. Ikkje direkte sjølvsagt , men sjansen for at dei faktisk brukar opptaket er der.
Eg må jo faktisk innrømma at det var ikkje meg dei spurte fyrst, men vår eiga lille bergensar som heitar Emma. Ho derimot, takka nei, kvifor veit eg ikkje. Kven vil vel ikkje vera med på å læra opp små born i eksotiske land? Dette får vi nok aldri veta, for at etter eg hadde sagt orda mina som sto på eit ark til kameraet mista dei plutseleg interessa for oss.
Eg gjekk derimot ikkje derifrå tomhendt, for eg fekk jo ei lita eske av mannen med clipboardet med dei engelske orda. Det viste seg til liten overrasking at inne i eska låg ein pen. Men eg var like glad, kven andre er det vell som har ein pen ifrå HTV. Dermed gjekk eg Emma og Eva Kristine (som ikkje blei spurt) vekk ifrå tv-teamet i det håp om at eg snart ville ha ein egen fan klubb. I alle fall håpa eg på det og håpar det eigentleg ennå.
Heftig befruktning.
Det er bare en måte å finne ut hvordan forskjellig frukt smaker og det er å smake. Så derfor bestemte JC og Ivar seg for å kjøpe alle typer frukter de fant på torget som minst en av dem ikke hadde smakt før. Det resulterte i mange bæreposer med frukt i mange forskjellige varianter. Det ble et heftig fruktparty ved bassengkanten den kvelden og etter hvert fikk vi hjelp fra flere nysgjerrige smakere. Noen av de vi viste navnet på var Papaya, Mango, Dragefrukt, ”Bøffelhjerte”, Fingerbananer, Grapefrukt, Green Manadin, Morbær, Wannabe Lietche, + 5-6 andre vi ikke har peiling på. 
Fest med de lokale
Etter den mislykkete gavejakten i Hanoi tenkte Ragnhild og jeg at vi skulle prøve lykken i Hoian. Vi var riktignok litt sent ute, for vi hadde levd i sus og dus hos skredderen hele dagen, men tenkte at vi skulle rekke markedet allikevel. Det gjorde vi ikke, men fikk oppleve musesafari nummer to blant de stengte bodene. Litt skuffet gikk vi hjemover, men på veien så vi en liten butikk som fortsatt var åpen. Ganske fort skjønte vi hvorfor. De hadde nemlig fest med gitar og vodka. Vi fikk tilbud om å være med og mannen med gitaren begynte å spille noe som skulle være norsk, men som han skjønte halvveis i sangen at var fransk. Det satte ikke en demper for stemningen for alle rundt bordet klappet i takt og da jeg så bort på Ragnhild var kanskje hun den som klappet mest entustiastisk.
Vi var der ikke så lenge for når de dro frem en kylling de ville ha oss til å spise fant vi ut at det var på tide å dra hjem.
-Annika
Vi var der ikke så lenge for når de dro frem en kylling de ville ha oss til å spise fant vi ut at det var på tide å dra hjem.
-Annika
En anonym lysthandlers bekjennelser
Hei, jeg heter Annika og er medlem av anonyme lysthandlere. Vi er vel kanskje ikke er så anonyme der vi sprader rundt med gigantiske poser og utvikler senebetennelse fra våre tokter og må senere ta en hvit løgn om at du har fått musarm etter for mye bilderedigering. Men vi kan ikke noe for det, for ser vi en kjole eller et par sko som gjør at det verker i hele kroppen er det fysisk og psykisk umulig å gå videre. Den kjolen kommer til å hjemsøke deg hele natten og kjøper du den ikke dagen etter har du et spøkelse etter deg resten av livet.
I Hoian var jeg i paradis, mens gruppeterapauten var i helvete. Jeg følte meg som en alkoholiker som hadde fått gavekort på vinmonopolet, der jeg svevde fra skredder til skredder. Ikke nok med at det var billig, men du kunne prute som er anonyme lysthandleres favoritthobby etter sporten som er kalt å dra kortet.
Hos skredderen kunne jeg ta med tegninger av drømmekjolene og velge og vrake i stoffer, og de lagde den akkurat sånn jeg ville ha den. Det var helt magisk. Desuten var alle så hyggelige, for hver gang jeg tok på meg et nytt plagg fikk jeg beskjed om at jeg var beautiful, selvom jeg stod der som en solbrent og svett julegris ikledd et tøystykke som hadde formen til en søppelsekk, fordi den ikke var sydd inn enda.
Hos andre, med normale holdninger til det man tar på seg, var det bare en kjole eller dress som var i hodet deres. I mitt var det litt mer. Å være anonym lysthandler er en ond sirkel, for hver gang du kommer frem til et plagg føler du at du må ha mer. Til slutt endte jeg opp med fire skjorte/tunikaer, to kjoler og tre nattkjoler. Heldigvis var jeg ikke helt alene for jeg fikk selskap i prøverommet av Ragnhild som ble seende ut som et drops og Siri som endte opp som en laban. Kanskje jeg skal inntrodusere dem for ALH når vi kommer hjem igjen.
I Hoian var jeg i paradis, mens gruppeterapauten var i helvete. Jeg følte meg som en alkoholiker som hadde fått gavekort på vinmonopolet, der jeg svevde fra skredder til skredder. Ikke nok med at det var billig, men du kunne prute som er anonyme lysthandleres favoritthobby etter sporten som er kalt å dra kortet.
Hos skredderen kunne jeg ta med tegninger av drømmekjolene og velge og vrake i stoffer, og de lagde den akkurat sånn jeg ville ha den. Det var helt magisk. Desuten var alle så hyggelige, for hver gang jeg tok på meg et nytt plagg fikk jeg beskjed om at jeg var beautiful, selvom jeg stod der som en solbrent og svett julegris ikledd et tøystykke som hadde formen til en søppelsekk, fordi den ikke var sydd inn enda.
Hos andre, med normale holdninger til det man tar på seg, var det bare en kjole eller dress som var i hodet deres. I mitt var det litt mer. Å være anonym lysthandler er en ond sirkel, for hver gang du kommer frem til et plagg føler du at du må ha mer. Til slutt endte jeg opp med fire skjorte/tunikaer, to kjoler og tre nattkjoler. Heldigvis var jeg ikke helt alene for jeg fikk selskap i prøverommet av Ragnhild som ble seende ut som et drops og Siri som endte opp som en laban. Kanskje jeg skal inntrodusere dem for ALH når vi kommer hjem igjen.
Tyveri og korrupsjon i Hoian
Etter hardt gavepress hjemmefra fant Ragnhild og Annika ut at de skulle på gavetokt i Hanois gater. Men det er jo sånn at når du leter etter gaver til andre, finner man alltid masse fint til seg selv. Ragnhild fant ut at de skulle inn i en butikk hvor de solgte alt fra spisepinner til tøfler. Og plutselig ser de rett inn i vakre barndomsminner med teselskap, bortsett fra at dette var sett for voksne. To nydelige tesett stod og strålte mot dem og etter å ha overbevist seg selv om at det var kjempe lurt å kjøpe to hele sett, med brett og alt, kjøpte de stolt hvert sitt tesett. “Dette kommer nok mor til å bli imponert over, sånn at vi kan bytte ut det fra kreta.” De fikk det pakket ned i en stor pappeske og gikk fornøyde tilbake til hotellet.
Problemet var jo selvfølgelig at å drasse med seg en stor pappeske sammen med resten av bagasjen som allerede var overfylt av fantasiske skatter de hadde handlet i Sapa, ikke var så gunstig. Men med friskt mot fikk de settene til slutt med på nattbussen, som var en buss som fikk fengselet i Guantanamo til å virke som et trivelig sted. Etter 23 timer på herligheten kom de frem til hotellet og fikk med seg settet inn i resepsjonen. Det var da det begynte å gå skeis. Ragnhilds armmuskler måtte kapitulere så settet ble stående igjen i trappen. “Vi kan jo bare gå å hente det etterpå..” TROR IKKE DET. For da de kom tilbake til åstedet var alt borte. Febrilskt prøvde de å mime at noen hadde stjålet settet deres til resepsjonisten som henviste oss til baren dersom vi ville ha te. Siri som hadde vært for kul for tesett lo rått av dem da de med halen mellom beina kom tilbake til rommet. Neste dag spurte de igjen, men fikk samme anbefaling om at earl grey var et utmerket valg. Antageligvis skjønte hun hva de mente, men Vietnam er et korrupt land, så nå er Ragnhild og Annika sikre på at det sitter noen smådjevler på bakrommet og drikker te av kanskje det vakreste tesettet som finnes.
-annika
Problemet var jo selvfølgelig at å drasse med seg en stor pappeske sammen med resten av bagasjen som allerede var overfylt av fantasiske skatter de hadde handlet i Sapa, ikke var så gunstig. Men med friskt mot fikk de settene til slutt med på nattbussen, som var en buss som fikk fengselet i Guantanamo til å virke som et trivelig sted. Etter 23 timer på herligheten kom de frem til hotellet og fikk med seg settet inn i resepsjonen. Det var da det begynte å gå skeis. Ragnhilds armmuskler måtte kapitulere så settet ble stående igjen i trappen. “Vi kan jo bare gå å hente det etterpå..” TROR IKKE DET. For da de kom tilbake til åstedet var alt borte. Febrilskt prøvde de å mime at noen hadde stjålet settet deres til resepsjonisten som henviste oss til baren dersom vi ville ha te. Siri som hadde vært for kul for tesett lo rått av dem da de med halen mellom beina kom tilbake til rommet. Neste dag spurte de igjen, men fikk samme anbefaling om at earl grey var et utmerket valg. Antageligvis skjønte hun hva de mente, men Vietnam er et korrupt land, så nå er Ragnhild og Annika sikre på at det sitter noen smådjevler på bakrommet og drikker te av kanskje det vakreste tesettet som finnes.
-annika
En tur med skabbeksressen
Når man hører ordet nattbuss hopper man ikke akkurat opp og ned av glede, men man tenker at jaja vi får vel sove og siden det er nattbuss er det sikkert OK standard. Skal du ta nattbuss i Vietnam må du endre den holdningen. Vi ankommer en buss som lukter mugg og du legger deg ned i en seng (hvis man kan kalle det det) og marinerer deg i hundre andre personers avlagte midd. Jeg fikk ikke sove et sekund og kan sverge på at jeg merket at skabben kom smygende sånn at jeg og Ragnhild klødde os i hjel hele natten.
Når jeg først er inne på bussens fasiliteter må jo selvsagt doen nevnes. I vietnam er det tydeligvis in å ikke ha lås på døren, og selve doen manglet alt annet enn et hull i gulvet som man måtte balansere på hver side av. At bussjåføren hadde fått lappen i posten gjorde at det å gå på do ble en ekstremsport for de ekstreme og dopapir kunne du se langt etter.
Jeg har mistanke om at bussjåføren var torturmester ved konsentrasjonsleirene under 2. verdenskrig i sitt tidligere liv, for det som skulle være en busstur på 12 timer utvidet han gladelig til en heisatur på 23 timer. Flott.
Bussen var stappfull av mange andre svette backpackere og annet rusk. Eva Kristine våknet opp mellom to snorkende vietnamesere og syntes merkelig nok at det ikke var så stas. Den eneste som så ut til å kose seg var Sivjo, som endelig hadde full oversikt der hun lå øverst og helt forrerst i bussen. Hadde jeg spurt henne hva JC og Siri gjorde i underkøya er jeg sikker på at jeg kunne gi meg en lang avhandling.
Når jeg først er inne på bussens fasiliteter må jo selvsagt doen nevnes. I vietnam er det tydeligvis in å ikke ha lås på døren, og selve doen manglet alt annet enn et hull i gulvet som man måtte balansere på hver side av. At bussjåføren hadde fått lappen i posten gjorde at det å gå på do ble en ekstremsport for de ekstreme og dopapir kunne du se langt etter.
Jeg har mistanke om at bussjåføren var torturmester ved konsentrasjonsleirene under 2. verdenskrig i sitt tidligere liv, for det som skulle være en busstur på 12 timer utvidet han gladelig til en heisatur på 23 timer. Flott.
Bussen var stappfull av mange andre svette backpackere og annet rusk. Eva Kristine våknet opp mellom to snorkende vietnamesere og syntes merkelig nok at det ikke var så stas. Den eneste som så ut til å kose seg var Sivjo, som endelig hadde full oversikt der hun lå øverst og helt forrerst i bussen. Hadde jeg spurt henne hva JC og Siri gjorde i underkøya er jeg sikker på at jeg kunne gi meg en lang avhandling.
-annika
fredag 1. februar 2008
Kort oppdatering
Vi beklager men vi ligger litt etter med bloggene våre. Grunnen er at vi ikke kommer oss inn på bloggen via serveren på hotellet. Så dere får sjekke nedover på bloggen om det er kommet noen nye. Blogger fra tidligere hendelser kommer i rekkefølgen når det skjedde og ikke når det ble lastet opp. De siste tre bloggene er fra Sa Pa og Hanoi.
Lørdag 2/2 reiser vi fra Hoian til "Saigon" Vi ankommer "Saigon" søndag morgen kl 04.00. Vi skal være der i to dager og to overnattinger. Tirsdag morgen 5/2 skal gruppen deles inn i de gruppene vi hadde i Sa Pa og hver av gruppene skal legge opp sin egen rute fra "Saigon" til hovedstaden i Kambodsja; Phnm Penh. Det meste av dette strekket kommer vi til å reise med båt opp Mekongdelta. Torsdag 7/2 møtes vi alle igjen i Phnum Penh.
Jeg (Ivar) har intrykk av at stemningen er god og at alle koser seg på tur. Bortsett fra sporadisk magetrøbbel så kan vi ikke klage på helsa heller. Vietnam er et kjempefint land å reise i.
Vi ser av oversikten på bloggen at det er kommet mange kommentarer som vi gleder oss til å lese. Nå tror jeg også at jeg har ordnet det slik at dere ike behøver å registrere dere for å gi kommentarer. Da er det bare viktig at dere sier hvem dere er når dere legger inn en kommentar.
Forhåpentligvis har vi bedre nett i Saigon og da skal vi prøve å være oppdatert.
Lørdag 2/2 reiser vi fra Hoian til "Saigon" Vi ankommer "Saigon" søndag morgen kl 04.00. Vi skal være der i to dager og to overnattinger. Tirsdag morgen 5/2 skal gruppen deles inn i de gruppene vi hadde i Sa Pa og hver av gruppene skal legge opp sin egen rute fra "Saigon" til hovedstaden i Kambodsja; Phnm Penh. Det meste av dette strekket kommer vi til å reise med båt opp Mekongdelta. Torsdag 7/2 møtes vi alle igjen i Phnum Penh.
Jeg (Ivar) har intrykk av at stemningen er god og at alle koser seg på tur. Bortsett fra sporadisk magetrøbbel så kan vi ikke klage på helsa heller. Vietnam er et kjempefint land å reise i.
Vi ser av oversikten på bloggen at det er kommet mange kommentarer som vi gleder oss til å lese. Nå tror jeg også at jeg har ordnet det slik at dere ike behøver å registrere dere for å gi kommentarer. Da er det bare viktig at dere sier hvem dere er når dere legger inn en kommentar.
Forhåpentligvis har vi bedre nett i Saigon og da skal vi prøve å være oppdatert.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
