Vel hjemme etter en fin tur

Fredag 15/02 var turen slutt. Jeg tror alle sitter igjen med magne flotte minner og opplevelser. I alle tilfeller er det tatt mange tusen bilder som vil hjelpe oss til å ta vare på minnene. Takk til alle for en flott tur.

Ivar

Magefest i Kambodsja

Gjennom Vietnam hadde magene til de fleste holdt seg stabile, kun Ragnhild som hadde en liten episode med hyppige toalett besøk i Hanoi.
Da vi kom til Kambodsja derimot, nok dette en brutal vending.
Siri startet det hele på den 5 timer lange buss turen til Sihanuk ville hvor det ble oppkast i poser og hull i bakken. De neste dagene ble Marthe og Annika med på festen, så dagene på stranden ble en smule reduserte.
Da gjengen skulle videre til Siem Reap på en 10 timer lang buss tur satt en hel gjeng med mageverk og kvalme, og de som var på båttur lå og spydde over dekk.
I Siem Reap gikk en del av 3 dagers passene i vasken fordi elevene heller var på hotell rommene med mageverk, oppkast, feber, løse mager og forstoppede mager og magekramper.
Ragnhild og Siri holdt seg på hotellet alle tre dagene i Siem Reap. De hadde max to turer ut av hotell rommet hver dag. En liten tur ut for å ta bilder av lokal befolkningen, en for å kjøpe boller (med gratis fjær på kjøpet(kanskje ikke så rart vi er dårlige?!)) og en 4 timers tur til Angkor hvor skuffelsen var stor da de fant ut at den store innsjøen foran Angkor Wat var en sølepytt.
Til hjemturen sitter fortsatt en gjeng med mageverk og Ragnhild sprang utallige ganger frem og tilbake til doen på flyet.. lurer på hva hun gjorde der..!

Angkor Wat

Etter en Lang Busstur fra Sihanoukville var vi kommet til Siem Reap. Base campen for Angkor Watt. De fleste av oss var klare for en tre dagers foto safari blant templene. Mens en annen gjeng på seks stykker drøyet det og bestemte seg for at en dag var nok.

Tempelområdet er enormt. Hele 1 kvadrat kilometer. Så vi besøkte de mest kjente stedene, som Angkor Watt, Bayon og Ta Promh. For å komme oss rundt leide vi oss Tuk Tuk-er som De fleste av oss satte pris på, da spesielt Annika og Ingunn som ikke kunne få nok og ønsket seg en de kunne ta med hjem.

Fascinasjonen var stor da enkelte oppdaget store utskjæringer i Angkor Watt og det ble fort et hett samtaleemne.

Vi hadde hørt at Soloppgangen ved Angkor Watt er noen absolutt burde få med seg. Tirsdags morgen kjempet Håvard, Emma, Ingunn, Zaw, Eva Kristine og Ivar seg opp av senga og dro mot tempelet klokken 5 på morgenen. Det viste seg at de ikke var de eneste som hadde skjønt at disse soloppgangene hadde noe for seg. Til sammen var det rundt 300 andre som hadde møtt opp. Enkelte prøvde forgjeves å ta bilder i mørket men skjønte ikke at blitsen på kameraet ikke nådde frem.

Kmer Family restaurant inviterer til lunch.

Vi har fått med oss en del historie mens vi har vært i Kambodsja. Og utifra det har jeg fått med meg at Kmer Rouge ikke var en gjeng med strikkene bestemødre som gir deg røde ullgensere til jul, men heller psykopatiske mordere som tok det de kom over. Derfor må jeg si at jeg stusset litt da vi spiste på Kmer Family Restaurant en dag. Jeg er glad i å prøve nye matretter jeg aldri trodde jeg skulle spise når jeg er ute på reise, men her ble jeg utfordret.

Personlig ser jeg ikke på meg selv som en kanibal, men da vi fikk tilbud om å spise en “fried cambodian” ble jeg nysgjerrig. Ivar som er oppvokst i Afrika og sikkert er vant med det ene og andre var ikke sen med å bestille seg en stakkarst fritert kambodsjaner anrettet på grillspyd. Etter å hatt en samtale med magen min, som ikke alltid er like glad i å prøve nye ting, kom jeg frem til at jeg skulle holde meg til en “fried french” med litt kmer ketchup i stedet.

Tore som er glad i familie, bestilte seg familien Lok Lak. Mette og noen ganske kvalme, men det er kanskje ikke så rart etter å ha slafset i seg en familie og noen franskemenn, var vi fornøyde med besøket og gikk videre for å oppleve nye eventyr på Angkor Watt.

Speedbåt opp Tonle Sap

Da det ikke ble noe Mekong Delta var det mange (les 12) som hadde lyst å kjøre med båt fra Phnum Penh til Siem Reap. Men det tok ikke mange timene på stranda i Sihanoukville før den ene etter den andre meldte seg av båtturen til fordel for en dag ekstra på stranda.

Seks stykker trose likevel fristelsen til det gode liv og dro til Phnum Penh en dag før de andre for å kunne møte på kaia kl 0700 søndag morgen.


Tongle Sap er en side elv til Mekong og i store deler av året snur vannet og renner oppover og gjør Tongle Saå om til en stor innsjø. De første timene kjørte vi forbi mange fine firkerlansbyer. Enkelte ganger stoppet påten og pluket opp folk som sto i små trebåter og ville være med. Når vi hadde kjørt et par timer brettet elven sg ut til en stor innskjø som etter hvert ble så stor at vi ikke så land noen sted.

Men selv om dette kanskje virket som en idyllisk fin tur så var det ikke det for alle. Magnus satt og sov hele turen med sterke hodesmerter og jeg har mistanke om at magen ikke var helt som den skulle.. ”Eg ska ikkje spy” ubrøt en likblek tore som mente han hadde alt under kontroll. 30 sekunder senere lå han over rekka og gjorde sitt til å øke syreinnholdet i Sap river. Emma måtte sitte ute på dekk for å få frisk luft med det resultatet at hun ble solbrent på de rareste steder. Eva Kristine hadde gjennomgått den verste magesjauen dagen før men var ikke helt trygg . Zaw og Ivar hadde det fint og gikk for det meste rundt og tok bilder.

Etter 6 timer kom vi frem til elva Siem som vi fulgte oppover noen kilometer. Skulle tro at en slik båt hadde et greit stystem for oppankring men i og med at elva var lav så måtte vi stoppe 16 kilometer fra Siem Reap. Alle som hadde bagasje måtte komme seg bak og den eneste passasjen var en 50 cm kant uten gjerde samtidig som alesom hadde fått tak i sin bagasje skulle gå samme vege tilbake for så og ballansere over en smal planke for å komme i land. Der var de en skare med Tuk Tuk og bussjofører med hver sin lapp. Jeg peilet meg inn på en som hadde en lapp der der sto Evia og regnet med at det skulle bety Ivar..

Med buss til Seem Reap

Tidlig søndag var det dags for elleve lett solbrendte nordmenn å sette nesa mot Siem Reap. Etter et siste bad i Sihanoukville, kun for de ivrigste to morgenfugler, stappet vi minibussen så full som overhodet mulig, og slitne, men godt fornøyde med tre dagers strandliv tok vi fatt på turen med godt mot! Dette var siste etappe, og et høydepunkt ventet på oss; Angkor Wat.
Det var trangt om plassen, undertegnede måtte krangle med en koffert i hver sving, men de fleste så ut til å finne en slags "sove"stilling, da det var tyst det meste av turen. Vår hyggelige sjåfør stoppet på de klasssiske vei-kroene, men i middagstider fant vi en restaurant i liten by på veien. Det første som møtte oss her var en gjeng lokale som satt og spiste grillede biller. Det var dessverre ikke å finne på menyen, så det ble variasjoner av kylling, ris og fried french på de fleste. Etter middag, var det bare å brette seg inn i bussen igjen. Timene gikk fort, og i seks-tiden på ettermiddagen var vi fremme i Siem Reap og Riverside Hotel.

Annika og den store kjærligheten

Etter å ha vandret rundt i en av historiens verste hendelser, rundet vi av turen for å knipse rundt et tempel. Tempelet var fint det, men lite ante jeg at det var ved dette hellige stedet jeg skulle møte min virkelige kjærlighet. Hotellet i Saigon bleknet i forhold til det som jeg plutselig så i fotenden av tempeltrappa.

Buddister er glad i å bygge sine templer på høyder, derfor er det mange trapper som går både opp og ned. Jeg er en av de som har en ikke-eksisterende kondis, særlig når det kommer til trapper, selvom jeg har erfaring på baken ettersom at familien har som hobby og dra meg med på turistattraksjoner med lange trapper. Uansett der stod jeg med melkesyre som gjorde at tempelet snurret, men alt ble borte på et blunk da jeg så mitt mission. Jeg måtte ned. For der sto Sambo.

Siden jeg var liten har jeg alltid vært fasinert av elefanter. Kan tro det ble missnøye da broren min fikk elefantkosedyret, mens jeg satt igjen med en mulanpysj. Uansett, jeg hadde aldri sett en elefant i levende live - før nå. Som en ekte turist, med kamera rundt halsen og praktiske sko, fikk jeg lov til å hilse på Sambo. Fra min side var det kjærlighet ved første blikk, for Sambo velger jeg å tro at det var første banan. For ti dollar kunne jeg ri rundt tempelet. Ragnhild og jeg slo til. Det er de beste pengene vi har brukt. Sambo førte oss trygt rundt tempelet og vi fikk lov til å sitte på halsen hans. Jeg var i himmelen, og utifra Ragnhilds slørete blikk var hun et eller annet sted hun også.

Det var visst ikke vanlig å bli så betatt av noe de kalte en sliten utgått turistelefant, men som jeg har hørt gjør kjærlighet deg blind, for alt jeg så var en vakker og stolt elefant som het Sambo. Jeg drakk litt vann og da kom Sambo med snabelen sin og fikk resten. Utifra hvor mye han drakk skjønte jeg at han var tørstere enn meg, så han fikk resten. Tores hjerte smeltet og Sambo fikk hans vann også.


Elefantkusken foreslo at jeg skulle flytte ned å drive med elefanter og det blir nok ingen umulighet. Desverre var vi på tidsskjema, så før vi fikk booket om billetten min, ble brutalt revet bort fra min store kjærlighet.

Videre dro vi til et russiskmarked som var stengt. kjempe spennende. Ikke akkurat. Men på hjemveien skjedde det noe magisk. Jeg fikk en bekreftelse på at dette var “ment to be.” Midt i veien går Sambo, han hadde fulgt etter meg (vær så snill la meg leve i troen) og da vi kjørte forbi og jeg la hånden på ruta i ekte titanicstil snudde Sambo seg og vi hadde blikkontakt.

At han er en del eldre enn meg gjør ingenting. Vår kjærlighet er større enn det. Og etter hendelsen i veien vet jeg at før eller siden skal jeg danse samba med Sambo igjen.

Kambodsjas Holocaust

Alle kjenner den forferdelige historien om jødeutryddelsene under andre verdenskrig, og tenker med gru på at det kun skjedde for 70 år siden. Men det mange desverre ikke vet om, er at kambodsjas befolkning har opplevd mye av det samme, bare at det skjedde for kun 30 år siden. I 1975 styrtet Røde Khmer den kambodanskje prinsen, og satte i gang et 4 år langt terrorvelde, basert på hardt tvangsarbeid i rismarkene, og et system uten penger eller statlige goder. Dagen etter vi var kommet til Kambodsja skulle vi se nærmere på denne mørke delen av landets historie.
Først skulle vi reise ut av Phnom Penh, for å besøke The KIlling Fields. Dette er et område som regimet brukte for å utrydde de personene de så på som fiender. Med fiender mente de, alle intelektuelle, religiøse, politisk aktive eller fritenkende mennesker. Dessuten førte Røde Khmers leder, Pol Pot, en "ta det onde ved rota-politikk" og dermed drepte de ikke bare de personene det gjalt, men også hele familien til denne personen. Til og med babyer ble brutalt drept og The Killing Fields er i dag et monument for alle livene som gikk tapt under regimet.


Da vi kom til The Killing Fileds ble vi møtt av en guide, som på beste flyvertinne-vis, guidet oss rundt i dødsmarkene. Det første vi fikk se da vi ankom, var et stort tempel med hundrevis av hodeskaller og knokler plassert i 17 etasjer i tempelet.


De 17 etasjene representerte den 17 april 1975, da det hele begynte. Alle beinrestene var bare en liten del av det de har gravd opp ute på markene, som består av 86 massegraver! Den største graven hadde hele 450 ofre!

Mens vi vandret blandt gropene som en gang var 6 meter dype massegraver, kunne vi se klær og benrester stikke opp fra stien vi fulgte. Det satte virkelig en støkk i hele gjengen, og stillheten som hadde lagt seg over oss ble enda mer trykkende. I The Killing Fields står et stort tre, dette treet brukte Pol Potts menn til å slå i hjel spedbarn. Dette ble gjort ved å holde de i ankelen og slå de mot treet. Hvis de ønsket å more seg, kastet de barna opp i luften, og enten spiddet de på bajonettene sine, eller skjøt på dem. I en av de siste massegravene som ble utgravd på 80-tallet, oppdaget forskerene at likene ikke hadde hoder. Disse ofrene hadde fått hodet saget av, ved hjelp av en type kaktusplante med svært taggete grener som vokser i området. Det kunne ta hele 10 minutter før offeret døde.


Etter å ha vandret rundt, tatt noen bilder, eller bare sittet og tenkt, gikk vi tilbake til minibussen for å reise tilbake til Phnom Penh. Der skulle vi besøke Toul Sleng fengselet, eller S:21, som var et stort fengsel der partiets fiender ble brakt til for å avhøres og dømmes.

Toul Sleng var en tidligere High School i Phnom Penh, som partiet overtok, og gjorde om til et torturfengsel. Området består av 4 bygg, som i dag er gjort om til et museum. Etter å ha betalt billett, unne vi gå rundt på egenhånd for å se på fengselet. Utenfor byggning A, ligger det 14 hvite graver, som er gravene til "The Last 14 Victims" og inne i byggning A, var rommene gjort om til spesialceller, som var beregent på opposisjonsledere, og andre politiske ledere som arbeidet mot partiet. Inne i hvert rom, stod det en seng, og over hver seng hang det et bilde av den fangen som ble torturert der. På noen av sengen la det også torturinstrumenter.

Selv om det var utrolig mange turister på S:21, var det en ubeskrivelig stillhet der. Utenfor byggning B, står et lekestativ, som minner om fortiden som skole fengselet en gang var. Ved siden av lekeapparatet, står det et større stativ, det var der noen av fangene ble hengt opp ned for å tortureres.

Inne i byggning B,C og D kunne vi se portrettbilder av alle som en gang hadde vært innom fengselet. Prosedyren var enkel, da du ankom ble du tatt bilde av, og ble dereter plassert på en celle. deretter var det bare å vente på å bli avhørt. Under avhøret ble du tvunget til å fortelle din biografi, og var det noe avhørslederene mente du ikke ville ut med, ble du torturert til du tilstod. Som regel hadde fangene aldri gjort noe galt, men på grunn av den forferdelige torturen fortalte de nettopp det fangevokterene ville høre. Deretter ble dommen din lagt frem, og du ble mest sannsylig sendt til The Killing Fields.

Byggning C er bevart, slik den var på 70-tallet. Der ligger trange mursteins-celler på rekke og rad, og for at fangevokterene skulle slippe å gå ut, var det hugget hull i veggene.

En av de få overlevende fra fengselet var kunstner, og han har malt flere bilder som henger til utstilling i fengselet, de beskriver hvordan han opplevde sin tid i fengselet, og den eneste grunnen til at han overlevde var at han kunne brukes som maler for partiet. Det var kun 7 personer som overlevde S:21, i motsetning til de 10 499 som ble sendt til henrettelse.

Det var en merkelig dag for oss alle. Og mange stilte seg spørsmålet, "hvorfor har vi ikke lært noe om dette i historietimene på skolen?"

Magnus og Marthe

Norge setter farge på tilværelsen

Er det Jotun sin feil at det er så mange grelle farger i Vietnam og Kambodsja?

Det ble tippet at bestselgeren der var enten gul eller grønn.

emma