Global Image 2007-08

2008-03-26T11:07:00.000-07:00

Vel hjemme etter en fin tur

2008-03-05T15:34:00.000-08:00

Fredag 15/02 var turen slutt. Jeg tror alle sitter igjen med magne flotte minner og opplevelser. I alle tilfeller er det tatt mange tusen bilder som vil hjelpe oss til å ta vare på minnene. Takk til alle for en flott tur.

Ivar

Magefest i Kambodsja

2008-03-05T15:30:00.000-08:00

Gjennom Vietnam hadde magene til de fleste holdt seg stabile, kun Ragnhild som hadde en liten episode med hyppige toalett besøk i Hanoi.
Da vi kom til Kambodsja derimot, nok dette en brutal vending.
Siri startet det hele på den 5 timer lange buss turen til Sihanuk ville hvor det ble oppkast i poser og hull i bakken. De neste dagene ble Marthe og Annika med på festen, så dagene på stranden ble en smule reduserte.
Da gjengen skulle videre til Siem Reap på en 10 timer lang buss tur satt en hel gjeng med mageverk og kvalme, og de som var på båttur lå og spydde over dekk.
I Siem Reap gikk en del av 3 dagers passene i vasken fordi elevene heller var på hotell rommene med mageverk, oppkast, feber, løse mager og forstoppede mager og magekramper.
Ragnhild og Siri holdt seg på hotellet alle tre dagene i Siem Reap. De hadde max to turer ut av hotell rommet hver dag. En liten tur ut for å ta bilder av lokal befolkningen, en for å kjøpe boller (med gratis fjær på kjøpet(kanskje ikke så rart vi er dårlige?!)) og en 4 timers tur til Angkor hvor skuffelsen var stor da de fant ut at den store innsjøen foran Angkor Wat var en sølepytt.
Til hjemturen sitter fortsatt en gjeng med mageverk og Ragnhild sprang utallige ganger frem og tilbake til doen på flyet.. lurer på hva hun gjorde der..!

Angkor Wat

2008-03-05T15:26:00.000-08:00

Etter en Lang Busstur fra Sihanoukville var vi kommet til Siem Reap. Base campen for Angkor Watt. De fleste av oss var klare for en tre dagers foto safari blant templene. Mens en annen gjeng på seks stykker drøyet det og bestemte seg for at en dag var nok.

Tempelområdet er enormt. Hele 1 kvadrat kilometer. Så vi besøkte de mest kjente stedene, som Angkor Watt, Bayon og Ta Promh. For å komme oss rundt leide vi oss Tuk Tuk-er som De fleste av oss satte pris på, da spesielt Annika og Ingunn som ikke kunne få nok og ønsket seg en de kunne ta med hjem.

Fascinasjonen var stor da enkelte oppdaget store utskjæringer i Angkor Watt og det ble fort et hett samtaleemne.

Vi hadde hørt at Soloppgangen ved Angkor Watt er noen absolutt burde få med seg. Tirsdags morgen kjempet Håvard, Emma, Ingunn, Zaw, Eva Kristine og Ivar seg opp av senga og dro mot tempelet klokken 5 på morgenen. Det viste seg at de ikke var de eneste som hadde skjønt at disse soloppgangene hadde noe for seg. Til sammen var det rundt 300 andre som hadde møtt opp. Enkelte prøvde forgjeves å ta bilder i mørket men skjønte ikke at blitsen på kameraet ikke nådde frem.

Kmer Family restaurant inviterer til lunch.

2008-03-05T15:25:00.001-08:00

Vi har fått med oss en del historie mens vi har vært i Kambodsja. Og utifra det har jeg fått med meg at Kmer Rouge ikke var en gjeng med strikkene bestemødre som gir deg røde ullgensere til jul, men heller psykopatiske mordere som tok det de kom over. Derfor må jeg si at jeg stusset litt da vi spiste på Kmer Family Restaurant en dag. Jeg er glad i å prøve nye matretter jeg aldri trodde jeg skulle spise når jeg er ute på reise, men her ble jeg utfordret.

Personlig ser jeg ikke på meg selv som en kanibal, men da vi fikk tilbud om å spise en “fried cambodian” ble jeg nysgjerrig. Ivar som er oppvokst i Afrika og sikkert er vant med det ene og andre var ikke sen med å bestille seg en stakkarst fritert kambodsjaner anrettet på grillspyd. Etter å hatt en samtale med magen min, som ikke alltid er like glad i å prøve nye ting, kom jeg frem til at jeg skulle holde meg til en “fried french” med litt kmer ketchup i stedet.

Tore som er glad i familie, bestilte seg familien Lok Lak. Mette og noen ganske kvalme, men det er kanskje ikke så rart etter å ha slafset i seg en familie og noen franskemenn, var vi fornøyde med besøket og gikk videre for å oppleve nye eventyr på Angkor Watt.

Speedbåt opp Tonle Sap

2008-03-05T15:14:00.000-08:00

Da det ikke ble noe Mekong Delta var det mange (les 12) som hadde lyst å kjøre med båt fra Phnum Penh til Siem Reap. Men det tok ikke mange timene på stranda i Sihanoukville før den ene etter den andre meldte seg av båtturen til fordel for en dag ekstra på stranda.

Seks stykker trose likevel fristelsen til det gode liv og dro til Phnum Penh en dag før de andre for å kunne møte på kaia kl 0700 søndag morgen.

Tongle Sap er en side elv til Mekong og i store deler av året snur vannet og renner oppover og gjør Tongle Saå om til en stor innsjø. De første timene kjørte vi forbi mange fine firkerlansbyer. Enkelte ganger stoppet påten og pluket opp folk som sto i små trebåter og ville være med. Når vi hadde kjørt et par timer brettet elven sg ut til en stor innskjø som etter hvert ble så stor at vi ikke så land noen sted.

Men selv om dette kanskje virket som en idyllisk fin tur så var det ikke det for alle. Magnus satt og sov hele turen med sterke hodesmerter og jeg har mistanke om at magen ikke var helt som den skulle.. ”Eg ska ikkje spy” ubrøt en likblek tore som mente han hadde alt under kontroll. 30 sekunder senere lå han over rekka og gjorde sitt til å øke syreinnholdet i Sap river. Emma måtte sitte ute på dekk for å få frisk luft med det resultatet at hun ble solbrent på de rareste steder. Eva Kristine hadde gjennomgått den verste magesjauen dagen før men var ikke helt trygg . Zaw og Ivar hadde det fint og gikk for det meste rundt og tok bilder.

Etter 6 timer kom vi frem til elva Siem som vi fulgte oppover noen kilometer. Skulle tro at en slik båt hadde et greit stystem for oppankring men i og med at elva var lav så måtte vi stoppe 16 kilometer fra Siem Reap. Alle som hadde bagasje måtte komme seg bak og den eneste passasjen var en 50 cm kant uten gjerde samtidig som alesom hadde fått tak i sin bagasje skulle gå samme vege tilbake for så og ballansere over en smal planke for å komme i land. Der var de en skare med Tuk Tuk og bussjofører med hver sin lapp. Jeg peilet meg inn på en som hadde en lapp der der sto Evia og regnet med at det skulle bety Ivar..

Med buss til Seem Reap

2008-03-05T15:10:00.000-08:00

Tidlig søndag var det dags for elleve lett solbrendte nordmenn å sette nesa mot Siem Reap. Etter et siste bad i Sihanoukville, kun for de ivrigste to morgenfugler, stappet vi minibussen så full som overhodet mulig, og slitne, men godt fornøyde med tre dagers strandliv tok vi fatt på turen med godt mot! Dette var siste etappe, og et høydepunkt ventet på oss; Angkor Wat.
Det var trangt om plassen, undertegnede måtte krangle med en koffert i hver sving, men de fleste så ut til å finne en slags "sove"stilling, da det var tyst det meste av turen. Vår hyggelige sjåfør stoppet på de klasssiske vei-kroene, men i middagstider fant vi en restaurant i liten by på veien. Det første som møtte oss her var en gjeng lokale som satt og spiste grillede biller. Det var dessverre ikke å finne på menyen, så det ble variasjoner av kylling, ris og fried french på de fleste. Etter middag, var det bare å brette seg inn i bussen igjen. Timene gikk fort, og i seks-tiden på ettermiddagen var vi fremme i Siem Reap og Riverside Hotel.

Annika og den store kjærligheten

2008-03-05T15:00:00.000-08:00

Etter å ha vandret rundt i en av historiens verste hendelser, rundet vi av turen for å knipse rundt et tempel. Tempelet var fint det, men lite ante jeg at det var ved dette hellige stedet jeg skulle møte min virkelige kjærlighet. Hotellet i Saigon bleknet i forhold til det som jeg plutselig så i fotenden av tempeltrappa.

Buddister er glad i å bygge sine templer på høyder, derfor er det mange trapper som går både opp og ned. Jeg er en av de som har en ikke-eksisterende kondis, særlig når det kommer til trapper, selvom jeg har erfaring på baken ettersom at familien har som hobby og dra meg med på turistattraksjoner med lange trapper. Uansett der stod jeg med melkesyre som gjorde at tempelet snurret, men alt ble borte på et blunk da jeg så mitt mission. Jeg måtte ned. For der sto Sambo.

Siden jeg var liten har jeg alltid vært fasinert av elefanter. Kan tro det ble missnøye da broren min fikk elefantkosedyret, mens jeg satt igjen med en mulanpysj. Uansett, jeg hadde aldri sett en elefant i levende live - før nå. Som en ekte turist, med kamera rundt halsen og praktiske sko, fikk jeg lov til å hilse på Sambo. Fra min side var det kjærlighet ved første blikk, for Sambo velger jeg å tro at det var første banan. For ti dollar kunne jeg ri rundt tempelet. Ragnhild og jeg slo til. Det er de beste pengene vi har brukt. Sambo førte oss trygt rundt tempelet og vi fikk lov til å sitte på halsen hans. Jeg var i himmelen, og utifra Ragnhilds slørete blikk var hun et eller annet sted hun også.

Det var visst ikke vanlig å bli så betatt av noe de kalte en sliten utgått turistelefant, men som jeg har hørt gjør kjærlighet deg blind, for alt jeg så var en vakker og stolt elefant som het Sambo. Jeg drakk litt vann og da kom Sambo med snabelen sin og fikk resten. Utifra hvor mye han drakk skjønte jeg at han var tørstere enn meg, så han fikk resten. Tores hjerte smeltet og Sambo fikk hans vann også.

Elefantkusken foreslo at jeg skulle flytte ned å drive med elefanter og det blir nok ingen umulighet. Desverre var vi på tidsskjema, så før vi fikk booket om billetten min, ble brutalt revet bort fra min store kjærlighet.

Videre dro vi til et russiskmarked som var stengt. kjempe spennende. Ikke akkurat. Men på hjemveien skjedde det noe magisk. Jeg fikk en bekreftelse på at dette var “ment to be.” Midt i veien går Sambo, han hadde fulgt etter meg (vær så snill la meg leve i troen) og da vi kjørte forbi og jeg la hånden på ruta i ekte titanicstil snudde Sambo seg og vi hadde blikkontakt.

At han er en del eldre enn meg gjør ingenting. Vår kjærlighet er større enn det. Og etter hendelsen i veien vet jeg at før eller siden skal jeg danse samba med Sambo igjen.

Kambodsjas Holocaust

2008-03-05T14:30:00.000-08:00

Alle kjenner den forferdelige historien om jødeutryddelsene under andre verdenskrig, og tenker med gru på at det kun skjedde for 70 år siden. Men det mange desverre ikke vet om, er at kambodsjas befolkning har opplevd mye av det samme, bare at det skjedde for kun 30 år siden. I 1975 styrtet Røde Khmer den kambodanskje prinsen, og satte i gang et 4 år langt terrorvelde, basert på hardt tvangsarbeid i rismarkene, og et system uten penger eller statlige goder. Dagen etter vi var kommet til Kambodsja skulle vi se nærmere på denne mørke delen av landets historie.
Først skulle vi reise ut av Phnom Penh, for å besøke The KIlling Fields. Dette er et område som regimet brukte for å utrydde de personene de så på som fiender. Med fiender mente de, alle intelektuelle, religiøse, politisk aktive eller fritenkende mennesker. Dessuten førte Røde Khmers leder, Pol Pot, en "ta det onde ved rota-politikk" og dermed drepte de ikke bare de personene det gjalt, men også hele familien til denne personen. Til og med babyer ble brutalt drept og The Killing Fields er i dag et monument for alle livene som gikk tapt under regimet.

Da vi kom til The Killing Fileds ble vi møtt av en guide, som på beste flyvertinne-vis, guidet oss rundt i dødsmarkene. Det første vi fikk se da vi ankom, var et stort tempel med hundrevis av hodeskaller og knokler plassert i 17 etasjer i tempelet.

De 17 etasjene representerte den 17 april 1975, da det hele begynte. Alle beinrestene var bare en liten del av det de har gravd opp ute på markene, som består av 86 massegraver! Den største graven hadde hele 450 ofre!

Mens vi vandret blandt gropene som en gang var 6 meter dype massegraver, kunne vi se klær og benrester stikke opp fra stien vi fulgte. Det satte virkelig en støkk i hele gjengen, og stillheten som hadde lagt seg over oss ble enda mer trykkende. I The Killing Fields står et stort tre, dette treet brukte Pol Potts menn til å slå i hjel spedbarn. Dette ble gjort ved å holde de i ankelen og slå de mot treet. Hvis de ønsket å more seg, kastet de barna opp i luften, og enten spiddet de på bajonettene sine, eller skjøt på dem. I en av de siste massegravene som ble utgravd på 80-tallet, oppdaget forskerene at likene ikke hadde hoder. Disse ofrene hadde fått hodet saget av, ved hjelp av en type kaktusplante med svært taggete grener som vokser i området. Det kunne ta hele 10 minutter før offeret døde.

Etter å ha vandret rundt, tatt noen bilder, eller bare sittet og tenkt, gikk vi tilbake til minibussen for å reise tilbake til Phnom Penh. Der skulle vi besøke Toul Sleng fengselet, eller S:21, som var et stort fengsel der partiets fiender ble brakt til for å avhøres og dømmes.

Toul Sleng var en tidligere High School i Phnom Penh, som partiet overtok, og gjorde om til et torturfengsel. Området består av 4 bygg, som i dag er gjort om til et museum. Etter å ha betalt billett, unne vi gå rundt på egenhånd for å se på fengselet. Utenfor byggning A, ligger det 14 hvite graver, som er gravene til "The Last 14 Victims" og inne i byggning A, var rommene gjort om til spesialceller, som var beregent på opposisjonsledere, og andre politiske ledere som arbeidet mot partiet. Inne i hvert rom, stod det en seng, og over hver seng hang det et bilde av den fangen som ble torturert der. På noen av sengen la det også torturinstrumenter.

Selv om det var utrolig mange turister på S:21, var det en ubeskrivelig stillhet der. Utenfor byggning B, står et lekestativ, som minner om fortiden som skole fengselet en gang var. Ved siden av lekeapparatet, står det et større stativ, det var der noen av fangene ble hengt opp ned for å tortureres.

Inne i byggning B,C og D kunne vi se portrettbilder av alle som en gang hadde vært innom fengselet. Prosedyren var enkel, da du ankom ble du tatt bilde av, og ble dereter plassert på en celle. deretter var det bare å vente på å bli avhørt. Under avhøret ble du tvunget til å fortelle din biografi, og var det noe avhørslederene mente du ikke ville ut med, ble du torturert til du tilstod. Som regel hadde fangene aldri gjort noe galt, men på grunn av den forferdelige torturen fortalte de nettopp det fangevokterene ville høre. Deretter ble dommen din lagt frem, og du ble mest sannsylig sendt til The Killing Fields.

Byggning C er bevart, slik den var på 70-tallet. Der ligger trange mursteins-celler på rekke og rad, og for at fangevokterene skulle slippe å gå ut, var det hugget hull i veggene.

En av de få overlevende fra fengselet var kunstner, og han har malt flere bilder som henger til utstilling i fengselet, de beskriver hvordan han opplevde sin tid i fengselet, og den eneste grunnen til at han overlevde var at han kunne brukes som maler for partiet. Det var kun 7 personer som overlevde S:21, i motsetning til de 10 499 som ble sendt til henrettelse.

Det var en merkelig dag for oss alle. Og mange stilte seg spørsmålet, "hvorfor har vi ikke lært noe om dette i historietimene på skolen?"

Magnus og Marthe

Norge setter farge på tilværelsen

2008-03-05T14:21:00.000-08:00

Er det Jotun sin feil at det er så mange grelle farger i Vietnam og Kambodsja?

Det ble tippet at bestselgeren der var enten gul eller grønn.

emma

På tur med krigsveteran

2008-03-05T14:08:00.000-08:00

Klokka var mellom 4 og 5 da vi ankom Saigon, etter en liten frokost, hva er vell bedre enn Â starte dagen med en liten historieleksjon fra Vietnamkrigen (Amerikakrigen kalles den her)

Vi var rundt 10 stykker som meldte oss på og ble stappet i en buss med ca. 25 andre turister.

Guiden vår så ut som andre guider, han snakket ikke spesielt godt engelsk, om noe så han kanskje litt eldre ut en våre gjennomsnittlige guider. Men han var ikke helt gjennomsnittlig. Han sa han gikk under navnet Mr.Bean, et navn han hadde fått under krigen.

Han var krigsveteran. Overaskende for oss hadde han ikke kjempet for Nord-Vietnam, Viet Cong eller Sør-Vietnam. Han hadde vært Kaptein i US Navy.

Faren hans var Amerikaner. Og selv om Mr. Bean hadde bodd i Vietnam nesten hele livet hadde han dratt til New York for å verve seg til til den amerikanske marinen.

Han forteller om at han jobbet på en base ikke langt fra og at han viste godt hvem Senator John Kerry var, som var stasjonert på samme base.

Mr. Bean var elvebåt-kaptein. Han lurete på om vi hadde sett Apokalypse NÂ!, og de fleste nikket. "Det er min båt! Det var min jobb!".

Vell framme ved Cu Chi Tunnels fikk vi se en gammel propaganda-film før vi tuslet rundt og så på bombekratere, Viet Cong soldater (i form av dukker) og en del forferdelige feller og våpen. Mr.Bean viste oss også et lite hull i bakken der skarpskytere gjemte seg under krigen. Han inviterte oss til å prøve å komme ned selv, men det så ikke ut som det var så veldig god plass der. "Yesterday, lady stuck her big fatt ass in there!", foteller han.

Ingen av oss turte å prøve.

Et fast stopp i runden er ved skytebanen. Vi viste den lå her, vi hørte nemelig skuddene under hele runden. Mr. Bean humrer litt for seg selv i det turistene hopper høyt i det de første skuddene går av. Ganske mye lyd.

Zaw, Tore og HÂvard kan jo ikke la denne muligheten gå fra seg og tusler ned til skytebanen med noen kuler. Alle tester AK-47 og Tore og Zaw synes det holdt med det, Håvard kunne selvfølgelig ikke holde seg og måtte teste M-60 også. Noe trommehinnene hans angrer på.

Etter at kruttrøyken har lagt seg er det tid for å faktisk gå ned i tunellene. Vi kryper inn og må gå nesten på huk, det er ikke god plass her. Det er også varmt og ganske mørkt.

Det er vanskelig å forestille seg at gerilljakrigerene har levd der nede i lengre perioder. De fleste var ganske fornøyde når vi kom ut, vi hadde nok ikke likt oss som Viet Cong soldater.

Ny oppdatering fra Siem Reap

2008-02-13T06:28:00.000-08:00

Som dere sikkert har forstått så har det ikke vært like lett å oppdatere bloggen fra Kambodsja som det var i Vietnam. Men dere fåt bare følge med i uka etter vinterferien så kommer det sikkert noen artikler i etterkant.

Internett er ikke den eneste grunnen til manglende blogger. De fleste har hatt seg en praktisk leksjon om hvordan det er å få skikkelig magetrøbbel når en er på tur.

Men for å oppsumere litt så dro alle til Sihanouk Ville som var en deilig badeby på den kambodsjanske kysten. Lørdag delte gruppen seg i en gjeng som dro til Phnum Penh og de som ønsket en dag til på stranden.

Søndag dro vi alle hit til Siem Reap. De som dro fra Phnum Penh kom hit med båt mens de som kom fra Sihanouk ville hadde en 10 timers tur i en minibuss.

Ankor Wat ble et av høydepunktene for de som hadde god mage. For resten var det delte erfaringer alt etter helse og interesse.

I morgen Torsdag reiser vi til Bangkok med fly og ankommer ca kl.11. Her blir vi møtt av noen venner til Zaw som skal ta oss inn til byen i et par minibusser. De vil også kjøre oss til flyplassen om kvelden. Flyet fra Bangkok drar kl 20. 05 ankommer vi München og så skal vi være der til kl 13 før vi drar videre til Oslo ogankommer Gardemoen kl 15.25.

Til dere som skal ta imot noen av disse nudelspisende globalelevene med dårlig mage så må jeg bare advare dere om at de fleste allerede har klare meninger om hva de skal spise de nærmeste dagene. Jeg foreslår at de alle får ønskene sine oppfylt. Tenker det skal bli godt å få dem hjem.

Jeg må bare takke alle dere som har fulgt oss på bloggen. Som jeg nevnte innledningsvis så kommer det nok noen flere artikler når vi samles på skolen igjen. Dere får bare følge med.

Ivar

Enda en kort oppdatering

2008-02-07T04:36:00.000-08:00

Naar vi reise som backpacker saa er det ikke alltid at ting gaar helt etter planene. Da vi var i Saigon saa far vi vite at ingen guider er mulig aa oppdrive til Mekongturen. Det resulterte i at vi maatte hoppe over mekong og dra rett til Kambodsja. Tirsdag morgen satt vi alle paa bussen og etter noen timer paa grensen fortsatte vi til Phnum Pehn.

I dag Onsdag har vi hatt en gripende tur paa dodsmarkene. I morgen reiser vi til Sianukville og skal ha noen dager paa stranden. Sondag reiser vi til seaqm Reap og Ankor Wat.

Telefonnummer dere har fra Vietnam fungerer naa ikke. de fleste har fortsatt Norsk nummer men vi skal legge inn paa bloggen de som ogsaa faar lokalt nummer.

Naa er det kinesisk nyttaarsaften saa her sitter jeg paa en internettkafee og dere har sikkert allerede merket at dette ikke er et norsk tastatur. Ute smeller det kraftige kinaputter saa det synger i orene.

Det er noen nye blogger og igjen saa maa dere se lengre ned i bloggen da vi legger blogger etter naar ting sjer. Det er nye blogger fra sapa, hanoi, Hoian, saigon etc.

Vel naa staar alle utenfor internettkafeen og vil ha med meg med pa resturant. Saa a faar jeg avslutte.

Ivar

Saigon by bed.

2008-02-07T04:35:00.000-08:00

Saigon eller rettere sakt Ho Chi Minh City var en spennende by bare spør vår reiseleder Ivar. Han klarte å pådra seg en kink i ryggen på toget fra Da Nang til Saigon noe som førte til at han ble sengeliggnde hele tiden mens vi var i Saigon. Heldigvis har han mange gode hjelpere blant sine elever som sørget for å få han på hotell, skaffet mat og bar hans bagasje der det måtte trenges. En egen delegasjon ble sendt til nærmeste apotek for å finne smertestillende og kom hjem med en fin cocktail av forskjellige medisiner. Vi andre hadde endelig full frihet fra å gjøre som vi ville uten at Ivar skulle prakke på oss flere fotooppdrag eller mase på oss at vi måtte produsere nye bloggartikler. Saigon var en spennende by – Bare spør Ivar

Forelskelse i Saigon

2008-02-07T04:04:00.000-08:00

Etter togturen fant Siri, Ragnhild, Sandra og Annika ut at de skulle få seg noe å spise. New world hotel hadde åpent og vi bestilte full buffet. Frokostbuffeten var helt magisk. Det var mat så langt øye kunne se og Annika hadde en egen kelner som kom med kaffe så fort kaffen begynte forsvinne. For å nevne noe var det pastasalat, fem typer rundstykker, egg, omelett, bacon, vårruller, pannekaker, sjokoladesaus, salat, supper, friterte grønnsaker, hash browns, fruktsalat, muffins, alle slags kjøttpålegg, croisanter, pølser, scampi med mer. Annika var forelsket, Ragnhild fikk følelsen av å være høy, mens Siri og Sandra hadde ikke tid til å reflektere over hva de følte for de var for opptatte med å spise.

Etter matfesten dro vi tilbake til hotellet for å være skuffet over at det ikke var badebasseng der. Heldigvis husket vi på Annikas ferieflørt, New world hotel, og gikk dit og solgte oss selv for å få ligge ved bassenget der. Vi følte oss som rikmannsdøtre og gjorde alt vi kunne for å bli oppfattet som det. “Ehh, kan vi få se menyen en gang til.? vi vil gjerne ha det, men i stedet for det vil vi heller ha det...”

Da dagen var omme måtte Annika ta farvel med sin store kjærlighet og Siri måtte ta en tårevåt farvel med kokken. Ragnhild på sin side levde på en rus av luksus. Neste dag var begjæret etter vår nye favorittplass for stort, sånn at i titiden lå vi der igjen.

-annika

TV Superstar

2008-02-06T04:20:00.001-08:00

Kva skjer når tre Bjerkely elevar går på handletur i Saigon? Jo, dei blir intervjua av Ho Chi Ming City Televison. Ikkje alle, berre dei som snakkar skikkeleg norsk-engelsk, slike som meg!

For i Vietnam har dei nemlig engelskprogram på TV for læra opp alle vietnamesiske born i god, skikkelig engelsk. Problemet i dette er at viss dei berre høyrer engelsk frå folk som kan det, ja da skjønner dei ikkje slike som meg. Engelsk er jo så mye rart. Dette var det mannen som forklarte det for meg sa, ikkje presist, men det var det han meinte. Derfor plasserte han meg, ein enkel jærbu med få erfaringar ifrå TV, framfor eit kamera. Der sto eg, klar til å sei engelske ord framfor millionar av små vietnamesiske born. Ikkje direkte sjølvsagt , men sjansen for at dei faktisk brukar opptaket er der.

Eg må jo faktisk innrømma at det var ikkje meg dei spurte fyrst, men vår eiga lille bergensar som heitar Emma. Ho derimot, takka nei, kvifor veit eg ikkje. Kven vil vel ikkje vera med på å læra opp små born i eksotiske land? Dette får vi nok aldri veta, for at etter eg hadde sagt orda mina som sto på eit ark til kameraet mista dei plutseleg interessa for oss.

Eg gjekk derimot ikkje derifrå tomhendt, for eg fekk jo ei lita eske av mannen med clipboardet med dei engelske orda. Det viste seg til liten overrasking at inne i eska låg ein pen. Men eg var like glad, kven andre er det vell som har ein pen ifrå HTV. Dermed gjekk eg Emma og Eva Kristine (som ikkje blei spurt) vekk ifrå tv-teamet i det håp om at eg snart ville ha ein egen fan klubb. I alle fall håpa eg på det og håpar det eigentleg ennå.

Heftig befruktning.

2008-02-06T04:16:00.001-08:00

Det er bare en måte å finne ut hvordan forskjellig frukt smaker og det er å smake. Så derfor bestemte JC og Ivar seg for å kjøpe alle typer frukter de fant på torget som minst en av dem ikke hadde smakt før. Det resulterte i mange bæreposer med frukt i mange forskjellige varianter. Det ble et heftig fruktparty ved bassengkanten den kvelden og etter hvert fikk vi hjelp fra flere nysgjerrige smakere. Noen av de vi viste navnet på var Papaya, Mango, Dragefrukt, ”Bøffelhjerte”, Fingerbananer, Grapefrukt, Green Manadin, Morbær, Wannabe Lietche, + 5-6 andre vi ikke har peiling på.

Fest med de lokale

2008-02-06T04:04:00.001-08:00

Etter den mislykkete gavejakten i Hanoi tenkte Ragnhild og jeg at vi skulle prøve lykken i Hoian. Vi var riktignok litt sent ute, for vi hadde levd i sus og dus hos skredderen hele dagen, men tenkte at vi skulle rekke markedet allikevel. Det gjorde vi ikke, men fikk oppleve musesafari nummer to blant de stengte bodene. Litt skuffet gikk vi hjemover, men på veien så vi en liten butikk som fortsatt var åpen. Ganske fort skjønte vi hvorfor. De hadde nemlig fest med gitar og vodka. Vi fikk tilbud om å være med og mannen med gitaren begynte å spille noe som skulle være norsk, men som han skjønte halvveis i sangen at var fransk. Det satte ikke en demper for stemningen for alle rundt bordet klappet i takt og da jeg så bort på Ragnhild var kanskje hun den som klappet mest entustiastisk.

Vi var der ikke så lenge for når de dro frem en kylling de ville ha oss til å spise fant vi ut at det var på tide å dra hjem.

-Annika

En anonym lysthandlers bekjennelser

2008-02-06T04:03:00.001-08:00

Hei, jeg heter Annika og er medlem av anonyme lysthandlere. Vi er vel kanskje ikke er så anonyme der vi sprader rundt med gigantiske poser og utvikler senebetennelse fra våre tokter og må senere ta en hvit løgn om at du har fått musarm etter for mye bilderedigering. Men vi kan ikke noe for det, for ser vi en kjole eller et par sko som gjør at det verker i hele kroppen er det fysisk og psykisk umulig å gå videre. Den kjolen kommer til å hjemsøke deg hele natten og kjøper du den ikke dagen etter har du et spøkelse etter deg resten av livet.

I Hoian var jeg i paradis, mens gruppeterapauten var i helvete. Jeg følte meg som en alkoholiker som hadde fått gavekort på vinmonopolet, der jeg svevde fra skredder til skredder. Ikke nok med at det var billig, men du kunne prute som er anonyme lysthandleres favoritthobby etter sporten som er kalt å dra kortet.

Hos skredderen kunne jeg ta med tegninger av drømmekjolene og velge og vrake i stoffer, og de lagde den akkurat sånn jeg ville ha den. Det var helt magisk. Desuten var alle så hyggelige, for hver gang jeg tok på meg et nytt plagg fikk jeg beskjed om at jeg var beautiful, selvom jeg stod der som en solbrent og svett julegris ikledd et tøystykke som hadde formen til en søppelsekk, fordi den ikke var sydd inn enda.

Hos andre, med normale holdninger til det man tar på seg, var det bare en kjole eller dress som var i hodet deres. I mitt var det litt mer. Å være anonym lysthandler er en ond sirkel, for hver gang du kommer frem til et plagg føler du at du må ha mer. Til slutt endte jeg opp med fire skjorte/tunikaer, to kjoler og tre nattkjoler. Heldigvis var jeg ikke helt alene for jeg fikk selskap i prøverommet av Ragnhild som ble seende ut som et drops og Siri som endte opp som en laban. Kanskje jeg skal inntrodusere dem for ALH når vi kommer hjem igjen.

Tyveri og korrupsjon i Hoian

2008-02-06T04:02:00.000-08:00

Etter hardt gavepress hjemmefra fant Ragnhild og Annika ut at de skulle på gavetokt i Hanois gater. Men det er jo sånn at når du leter etter gaver til andre, finner man alltid masse fint til seg selv. Ragnhild fant ut at de skulle inn i en butikk hvor de solgte alt fra spisepinner til tøfler. Og plutselig ser de rett inn i vakre barndomsminner med teselskap, bortsett fra at dette var sett for voksne. To nydelige tesett stod og strålte mot dem og etter å ha overbevist seg selv om at det var kjempe lurt å kjøpe to hele sett, med brett og alt, kjøpte de stolt hvert sitt tesett. “Dette kommer nok mor til å bli imponert over, sånn at vi kan bytte ut det fra kreta.” De fikk det pakket ned i en stor pappeske og gikk fornøyde tilbake til hotellet.

Problemet var jo selvfølgelig at å drasse med seg en stor pappeske sammen med resten av bagasjen som allerede var overfylt av fantasiske skatter de hadde handlet i Sapa, ikke var så gunstig. Men med friskt mot fikk de settene til slutt med på nattbussen, som var en buss som fikk fengselet i Guantanamo til å virke som et trivelig sted. Etter 23 timer på herligheten kom de frem til hotellet og fikk med seg settet inn i resepsjonen. Det var da det begynte å gå skeis. Ragnhilds armmuskler måtte kapitulere så settet ble stående igjen i trappen. “Vi kan jo bare gå å hente det etterpå..” TROR IKKE DET. For da de kom tilbake til åstedet var alt borte. Febrilskt prøvde de å mime at noen hadde stjålet settet deres til resepsjonisten som henviste oss til baren dersom vi ville ha te. Siri som hadde vært for kul for tesett lo rått av dem da de med halen mellom beina kom tilbake til rommet. Neste dag spurte de igjen, men fikk samme anbefaling om at earl grey var et utmerket valg. Antageligvis skjønte hun hva de mente, men Vietnam er et korrupt land, så nå er Ragnhild og Annika sikre på at det sitter noen smådjevler på bakrommet og drikker te av kanskje det vakreste tesettet som finnes.

-annika

En tur med skabbeksressen

2008-02-06T04:01:00.000-08:00

Når man hører ordet nattbuss hopper man ikke akkurat opp og ned av glede, men man tenker at jaja vi får vel sove og siden det er nattbuss er det sikkert OK standard. Skal du ta nattbuss i Vietnam må du endre den holdningen. Vi ankommer en buss som lukter mugg og du legger deg ned i en seng (hvis man kan kalle det det) og marinerer deg i hundre andre personers avlagte midd. Jeg fikk ikke sove et sekund og kan sverge på at jeg merket at skabben kom smygende sånn at jeg og Ragnhild klødde os i hjel hele natten.

Når jeg først er inne på bussens fasiliteter må jo selvsagt doen nevnes. I vietnam er det tydeligvis in å ikke ha lås på døren, og selve doen manglet alt annet enn et hull i gulvet som man måtte balansere på hver side av. At bussjåføren hadde fått lappen i posten gjorde at det å gå på do ble en ekstremsport for de ekstreme og dopapir kunne du se langt etter.

Jeg har mistanke om at bussjåføren var torturmester ved konsentrasjonsleirene under 2. verdenskrig i sitt tidligere liv, for det som skulle være en busstur på 12 timer utvidet han gladelig til en heisatur på 23 timer. Flott.

Bussen var stappfull av mange andre svette backpackere og annet rusk. Eva Kristine våknet opp mellom to snorkende vietnamesere og syntes merkelig nok at det ikke var så stas. Den eneste som så ut til å kose seg var Sivjo, som endelig hadde full oversikt der hun lå øverst og helt forrerst i bussen. Hadde jeg spurt henne hva JC og Siri gjorde i underkøya er jeg sikker på at jeg kunne gi meg en lang avhandling.

-annika

Kort oppdatering

2008-02-01T09:22:00.000-08:00

Vi beklager men vi ligger litt etter med bloggene våre. Grunnen er at vi ikke kommer oss inn på bloggen via serveren på hotellet. Så dere får sjekke nedover på bloggen om det er kommet noen nye. Blogger fra tidligere hendelser kommer i rekkefølgen når det skjedde og ikke når det ble lastet opp. De siste tre bloggene er fra Sa Pa og Hanoi.

Lørdag 2/2 reiser vi fra Hoian til "Saigon" Vi ankommer "Saigon" søndag morgen kl 04.00. Vi skal være der i to dager og to overnattinger. Tirsdag morgen 5/2 skal gruppen deles inn i de gruppene vi hadde i Sa Pa og hver av gruppene skal legge opp sin egen rute fra "Saigon" til hovedstaden i Kambodsja; Phnm Penh. Det meste av dette strekket kommer vi til å reise med båt opp Mekongdelta. Torsdag 7/2 møtes vi alle igjen i Phnum Penh.

Jeg (Ivar) har intrykk av at stemningen er god og at alle koser seg på tur. Bortsett fra sporadisk magetrøbbel så kan vi ikke klage på helsa heller. Vietnam er et kjempefint land å reise i.

Vi ser av oversikten på bloggen at det er kommet mange kommentarer som vi gleder oss til å lese. Nå tror jeg også at jeg har ordnet det slik at dere ike behøver å registrere dere for å gi kommentarer. Da er det bare viktig at dere sier hvem dere er når dere legger inn en kommentar.

Forhåpentligvis har vi bedre nett i Saigon og da skal vi prøve å være oppdatert.

Vel fremme i Hoian.

2008-01-30T18:14:00.000-08:00

Etter en lang busstur (ca24t) kom vi frem til Hoian 30/1 kl 1800. Her var det sol og fint vær.

Vi har noe problem med å komme inn på vår egen blogg for å få den oppdatert men vi håper å finne en løsning på det i løpet av dagen.

20 dollar rett i dass

2008-01-27T07:50:00.000-08:00

Viet-engelsk og messende munker

Etter å ha kjent på kystlivet i Ha Long Bay, og pustet frisk fjellduft i Sapa, bestemte noen av oss seg for å få litt urbane impulser og la ut på Hanoi City Tour. Vi ble forsikret om at vi skulle få en egen liten buss med engelspråklig guide, så vi slo til med en halv dag for å se hva Hanoi hadde å by på. Guiden vår het Wan, som vi forsto først etter litt gestikulering og håndbevegelser. For det er ganske trist å tenke på at Wans engelskkunnskaper, kunne måle seg med det en vietnameser lærer ved å høre på dårlige amerikanske sitcoms. Vel, på tur var vi i alle fall, og ut i fra det lille vi forsto var første stopp en pagoda som lå på en liten halvøy ute i Den Røde Elv. Pagodaen var flott, og så ganske så kinesisk ut, inne var det et tempel der det satt en munk og messet forran en Buddha-statue. Tempelet var vakkert utsmykket og med flere altere man kunne sette ofringer og røkelse på.

Som fanger på veg til gasskammeret

Etter å unsluppet duften av røkelse satte vi oss i minibussen, og kjørte av sted mot mausoleet til Vietnams store helt, Ho Chi Minh. På vegen formidlet Wan mer informasjon som vi ikke skjønte noe særlig av, så vi begynte å ta bilder ut av bussvinduene i stedet. Vel fremme ved Mausoleet ble vi møtt av skumle militærmenn, og vi fikk beskjed om å legge fra oss alle kameraer osv. Resten av eiendelene våre ble deretter scannet, før vi ble beordret om å stå to og to sammen i en rekke. Deretter trasket vi bortover mot mausoleet, og følte oss som fanger på veg til gasskammeret.

Ho Chi Magnus møter sin erkerival

Geleidet av strenge vakter ble vi ført inn i mausoleet for å se den avdøde Ho Chi Minh. Og der lå han, vel bevart, men fortsatt død som en sild. Og Magnus, som har tatt alteregoet Ho Chi Magnus, ble ganske fornøyd med at han slapp å banke Ho Chi Minh, selv om han uten problemer kunne gjort det. På den måten kunne ta over Vietnam uten motstand, og innføre normale trafikkregler, påbud med krøllete hår og et samfunn basert på (re)tard-stunt. Dermed var det bare for Ho Chi Magnus, å gå ut igjen og hilse massene med sin meget spesielle, men overlegne hilsen.

One Pilar Pagoda aka. Tempelet På En Sementblokk

Etter at Ho Chi Magnus, hadde hilst på massene ute på den enorme plassen utenfor mausoleet, kom guiden vår og gav oss tilbake kameraene. Nå skulle vi få se på presidentboligen (som ingen bor i) og den store hagen med flere hus og templer som Ho Chi Minh en gang virket i. Etter å ha sett på den avdøde presidentens gamle biler, og en dam med svære gullfisker, gikk vi til One Pilar Pagoda. Pagodaen skulle visst være noe helt spesielt, siden den kun stod på en pilar, men da vi kom frem ble vi en smule skuffet. Pagodaen stod riktig nok på en pilar, men den liknet mer på en svær sementblokk med et hus på toppen, enn på et tempel på det vi trodde skulle være en bambus-stokk eller noe liknende. Det mest interessante vi fant ved pagodaen var en gruppe med norske pensjonister, som tydligvis hadde tvunget på guiden sin en lusekofte, en cap med "Norway" på skrevet på bremmen, og et lite norskt flagg.

Museet vi ikke helt vet hva heter

Etter å ha sett på den fine sementblokken, gikk vi videre for å besøke et stort museeum, som tydligvis var tilegenet Ho Chi Minhs arbeid, og landets politiske historie. Hva museet heter, aner vi ikke, men utenfor møtte vi i alle fall Zaw, som hadde tatt seg en City Tour på egenhånd. Grønne av misunnelse så vi han gikk videre mot mausoleet, mens vi måtte følge etter Wan, som på det tidspunktet forsøkte å forklare Marthe og Magnus noe de ikke skjønte noe av. Inne på museet stod en stor staue av, dere hvet sikkert hvem, og mange bilder fra livet hans. Etter en rask befaring, og å ha fått ristet av oss Wan, fant vi en liten café som vi satte oss ned på. Caroline og Marthe kjøpte seg en kokosrullekake på deling, mens Magnus tok et stykke for seg selv. Ho Chi Magnus delere ikke med noen!

Har Caroline blitt bedre i geografi?

Det tok ikke lang tid før Wan fant ut hvor vi var, og kom traskende for å spørre om vi var ferdige. Jeg (Magnus) fikk med meg tre ord i løpet av alt han sa, som var "cake" "good" og "leave", og regnet med at han mente vi burde dra videre. For alt jeg visste kunne han jo mene at han også ville spise kake, for så at han skulle gå uten oss, men da alle reiste seg opp, smilte han og førte oss ut døren. Vi skulle tydeligvis til et litteraturtempel, og etter å ha kjørt i noen minutter var vi fremme. Litteraturtempelet kunne minne litt om Den Forbudte By, bare i miniatyr, og etter å ha gått gjennom en vakker hage, med små gullfiskdammer og store trær, gikk vi inn i noe som kunne se ut som en skilpaddekirkegård. Skilpadden er et av de mange lykkedyrene som finnes i Vietnamesisk folketro, og de ca. 50 steinskildpaddene som var stillt opp på rekke og rad, representerte hver og en forskjellige sjangere innen ønsker. Caroline, sliter en smule med de norske fylkene, og dermed bestemte hun seg for å ta på et skildpaddehode, og satse på at det gav henne bedre geografikunnskaper.

Endelig mat

Litteraturtempelet var noe av det mest interessante vi hadde opplevd hittil på vår urbane eventyr, men da Eva Kristine klarte å forstå ordet "food", utifra den lange setningen Wan sa, gav det ganske mye liv i den trøtte stemningen som hadde dominert turen. Vi ble tatt med til en restaurant som het Lady Bug Café, der fikk vi servert god vietnamesisk mat, og tanken på at vi kun hadde igjen et museum gjorde at vi hadde en ganske trivelig lunsj.

Same-, og Penismuseet?

Jeg vet ikke om det finnes et stort museum for samer i Norge, men de kan uansett ta det med ro, for det finnes nemlig i Hanoi. På det Etnologiske museet har de ikke bare dekket størsteparten av vietnams befolkningshistorie, men tydligvis hadde de også noe som liknet mistenkelig på sameklær. Inne på museet luktet det ca. på samme måte som i Sapa (hamp) og etter å ha travet gjennom de to etasjene, gikk vi ut for å se på hvordan man bygde hus før i tiden. da vi hadde sett gjennom noen hus, og blant annet vært oppe i noe som kunne minne om en trehytte på størrelse med et vanlig bolighus, bestemte vi oss for å gå tilbake til bussen. På veg tilbake gikk vi forbi flere vulgære trestatuer, der flere av de mannlige statuene hadde peniser som var lenger enn deres egene armer.
Vi la også igjen en liten hilsen i en gjestebok utenfor hotellet, se bldet for nærmere forklaring.

Endelig ferdig

Da vi endelig fikk palssert oss, hørte vi Wan sa "back" og selv om noen trodde at lidelsen ennå ikke var over og tolket det som at han hadde vond rygg, eller at vi skulle rygge til neste stoppested, satset de fleste på at vi endelig var ferdige. Og riktignok, etter å ha stått fast i trafikkork, svingte bussen inn i en velkjent gate, og stoppet forran hotellet. Slitne, trøtte og ikke så rent lite leie, gikk vi av bussen og takket høyere makter for at vi ikke hadde strøket med på grunn av kjedsomhet. Dermed satte vi snuten mot noe mer interessant, nemlig en restaurant der vi kunne få servert noe ordentlig mat, av typen pommes frites, biff eller hamburger.

Eva Kristine og Magnus på nye eventyr

2008-01-27T07:48:00.000-08:00

Det var en gang Magnus og Eva Kristine skulle ut for å utforske verden, eller nærmere bestemt Hanoi. Magnus kom med en god idé om at de skulle slå kron og mynt ved hvert gatehjørne, slik at det ble overlatt til tilfeldighetene hvor de skulle gå. Eva Kristine syntes dette hørtes artig ut, og dermed gjorde de det på den måten. Siden ingen hadde kronstykker, fant Magnus en Euro-mynt, så det ble med å slå dronning Beatrice av Nederland og EU-landene.
Før solen stod opp den morgenen de skulle begynne sitt store eventyr var de to oppdagerne våkne, og etter å ha forsert sovende respesjonister og en nesten stengt port, kunne de endelig reise ut for å oppdage verden. Etterhvert som gatene ble trangere og trangere, begynte nok Magnus å få bange anelser, men Eva Kristine var klar for mer, og drog han med inn i en ennå mer luguber gate enn den forrige. Etter langt om lenge, og lenger enn langt, kom de frem til et marked. Der traff Eva Kristine en koselig gammel dame som hun ville ta bilder av.
Damen syntes det var stor stas å få besøk av Eva Kristine, og etterhvert satt hun igjen med både navnet og adressen til den trivlige damen. Magnus på sin side holdt seg litt i bakgrunnen, men etter en stund begynte også han å fotografere den gamle damen. De takket og bukket for at hun var så hyggelig, og trasket videre.
Plutselig kom den lille trollungen Emma sprettende, for hun ville også være med på eventyr. "Åkei da" sa de to oppdagerene i kor, og dermed var de tre stykker på leting etter nye kulturer og opplevelser. Etter nok en luguber gate kom det store stygge bymonsteret frem fra en trang bakgate og jaget bort de tre reisende, men selv om han var stor og stygg, kom de seg unna.
Monsteret var nok ruset på et eller annet, for like ved der han bodde så vi to sprøyter på bakken, begge store nok til å romme en durablig coctail. "Huffameg" sa Emma, "dette likte jeg ikke noe særlig, jeg tror jeg går hjem". Og dermed gjorde hun det. Magnus og Eva Kristine var atter alene, og hadde endelig gått seg bort, som var et av eventyrets hovedmål. Dermed ringte de til den store guruen i fjellene, Ivar, for å fortelle at de hadde gått seg vill, men at de hadde det fint. Etter at røyksignalet var sendt, fant de ut at de allikevel visste hvor de var og noen minutter senere kom de frem til det stedet de skulle gjøre seg fete (Little Hanoi), og der var det fest som vanlig. Etter å ha spist seg gode og mette, bestemte de seg for å vende snutene hjemover til "the rising dragon", og snipp, snapp snute, så var eventyret ute.

Dukketeater og taxipassasjerer fra helvete

2008-01-27T07:47:00.000-08:00

Ragnhild, Siri og Annikas reiseblogg del 8

Ragnhild holder fortet
Ragnhild, Siri og Annika tenkte de skulle få en kulturell avsluttning på spadagen sin, og ikke minst vifte litt med blomstene til Siri. Derfor arrangerte de utflukt til Water Muppet Show for seg selv. Desverre hadde Ragnhilds hode begynt å snurre litt så hun fant ut at det var best at hun
holdt fortet, som er det vi kaller hotellrommet vårt heretter. (Hadde dere sett det, hadde dere skjønt hvorfor...) Så mens Ragnhild passet på at ingen uinviterte eller inviterte, for den sags skyld slapp inn, representerte Siri og Annika fortet ute blant det vietnamesiske folk.

Dukketeater på vann
Dukketeateret var litt vanskelig å finne for to som er mer opptatt av å se på menneskene enn på skiltene, men etter losing fra Ivar ankom de teateret. Siri og Annika ble plassert rett ved høytaleren og ved siden av en svett mann. Flott. Asiatiske damer er ikke kjent for å synge veldig mørkt og harmonisk så takket være den fantastiske høytaleren gikk de ut med øresus og en skjærende stemme i hodet sitt som kanskje aldri forsvinner.

Passasjerer fra helvete

Med øresus og en perfekt retningssans (all ære til Siri) fant de hotellet. Men kvelden var langt fra over. For borti det fjerne ser våre helter en sykkeltaxi! Sjåføren, som het Jen, ble overlykkelig over at noen faktisk vinket han bort, men det var før han skjønte hvem han hadde å gjøre med. For Siri og Annika har en forkjærlighet for å synge med til tekster de kan sånn halvveis. I en time måtte Jen holde ut med at to jenter hylte med til Siris bomblaster som også er kalt mobil i intellektuelle kretser. Spesielt gode var de på Walking on sunshine med ufrivillig tostemt refreng. I tillegg ble en sang dedikert til June, kan tro det ble liv i Hanois gater da Siri og Annika dro i gang med Beggin. Alt i alt var det en fantastisk kveld og vi danset forbi resepsjonen og opp trappene. Mye mulig resepsjonisten anklager oss til Ivar for alkoholmisbruk i skolesammenheng, men den eneste rusen vi hadde fått i oss var skjærende toner og fartsvinden til Jen:)

Blomsterpike og personlig guide

2008-01-27T04:40:00.000-08:00

Ragnhild, Siri og Annikas reiseblogg del 7

Ragnhild, Siri og Annika prøver på ny
Etter at vi ankom hotellet midt på natten og gikk forbi en sovende resepsjonist satt vi på hotellrommet, overlykkelige for å ha internett igjen. Litt utpå dagen fant vi ut at det var in å gå utenfor hotellrommet når man var i et nytt land, så vi fant ut at vi skulle på spa og denne gangen nyte det på en litt mindre smertefull måte.

Men som våre lesere kanskje skjønner er ikke alt så veldig enkelt for tre småfrustrerte skruller som for tiden er bosatt på Flisa. Det skjer liksom alltid etter eller annet rart når vi er ute blant folk. Første utfordring var å gå over veiene som førte til diverse angstanfall og fosterstillingsbehov. Etter at kaldsvetten var tørket av panna, kom det store spørsmålet, hvor kan vi finne et spa som ikke gir deg klamydia og flatlus med på kjøpet? (Av litt pinlige minner valgte vi å finne et nytt ett framfor det forrige vi prøvde.) Vi lusket rundt og spurte lokale, men fikk bare et “Yes, buy from me?” til svar. Vi ramlet innom et som vi trodde virket passe rent, men etter at vi ble tatt med inn i et rom som var lekkert innredet etter vietnamkrigens feltsykehus, fant vi ut at dette kanskje ikke var stedet for oss...

Guider dukker opp
Fort løp vi ned alle trappene og prøvde oss på veien igjen. Siden vi ikke hadde noen anelse om hvor vi skulle gå, valgte vi å prøve å se ut som vi visste hva vi gjorde og tok en tilfeldig vei og håpet på det beste. Vårt image fungerte tydeligvis ikke for plutselig hadde vi en lokal guide som viste oss Hanois massager. De med og uten lugubre sykdommer som ventet. Vi valgte et vi syntes så rent ut og tok farvel med vår guide, som vi halveis på sightseeingen trodde var en av de skumle voldtektsmennene Ivar hadde forberedt oss på.

Te og knekking av rygger
Inne på spaet fikk vi te som smakte så som så, men vi slukte den for høflighetens skyld. Det gjorde at vi selvfølgelig fikk en ny kopp. Vi ble tatt med opp på et rom hvor tre damer ventet. Nesten nakne lå vi å ventet på å få løsnet på muskelknutene vi hadde samlet på i Sapa. At de små damene hadde så mye kraft i hendene hadde vi ikke ventet, men det var både godt og vondt på samme tid, så vi var fornøyde. Bortsett fra når de iherdig prøvde å knekke ryggene våre som ikke ville knekkes, og de ble mer irritert og irritert og mer og mer hardhendte.

Asiatiske blomster i person og på føtter
I tillegg til massagen hadde vi bestilt pedicure og manicure for å gjøre oss skikkelig stastlige til muppet showet. Så der satt vi og gledet oss til en deilig avslutning på spa oppholdet, med skikkelig fot og hånd massage. Det skjedde ikke. Inn kom en liten “blomst” med tennene på tørk og i hånden hadde hun noe som så ut som en verktøykasse for negler. Selv syntes hun at det var litt kaldt, for på seg hadde hun boblejakke og skjerf. Blomsten vår lo og snakket asiatisk med oss. Massagen kunne vi se langt etter for her var det bare klipping og lakk som gjaldt. Hittil hadde vi vært alene med den asiatiske blomsten, men plutselig kom Siris nye bestevenn. Hun angrep Siris føtter med appelsiner og smil. Lukte på føttene til Siri måtte hun også. Siri tenkte hun skulle være litt vågal og ta en rød neglelakk, men fargen viste seg å være knall orange. flott, tenkte Siri. Men damen var ikke ferdig. “You want flowers?” Siri sa at det var ikke noe hun ønsket seg på føttene, men damen nikket og sa “Yes okey.” Det hele resulterte i at Siri ble blomsterpike nummer en, og har fått gratis inngangspass på interfloras blomstermesse for resten av livet. For det blomstret ikke bare på føttene, men også hver eneste finger. Nå venter vi bare på at Siri skal ta en blomstertaovering og kjøpe seg en blomsterkjole. Da blir det nok fint.

bilder på facebook

2008-01-26T21:59:00.000-08:00

http://www.facebook.com/album.php?aid=86936&l=1edcd&id=772905369

her kan alle gå inn å se på album fra turen på facebook, også de som ikke har facebook

enjoy ;)

Good Luck!

2008-01-26T21:56:00.001-08:00

Dersom du har sett Disneyklassikeren med Donald, Langbein og Mikke som kjører på smale svingete veier med en campingvogn. Da har dere et godt utgangspunkt for å se for dere Eva Kristine hengende utav døra på en gammel kinesisk jeep.

Vi hadde omsider kommet til vårt mål for turen: en restaurant på en fjellhylle hvor vi kunne se ned på landsbyen Ban Ho. Dvs. det var ikke før de demonterte veggen fordi Ivar ville ha ”room with a view” når han skulle spise lunsj.

Etter en time kommer så jeepen som skulle frakte oss tilbake de 17 km til Sapa. Her var det bare å holde seg fast. Bilen hadde ingen sikkerhetsbelter og vi skjønte fort meningen med det som sto bak på jakka til sjåføren: ”Good Luck”. Allerede i første sving gikk døra til Eva Kristine opp, og hun som hadde problemer med høyden, fikk nok med å holde seg fast til bilen i yttersvingen. Heldigvis kom innersvingen ganske fort, så hun kom seilende inn i bilen igjen. Resten av turen prøvde hun å holde seg fast i alt annet enn døra.

Turen fortsatte på humpete, svingete veier avbrutt av steiner og elveleier. Rundt svinger var det bare å ligge på hornet og håpe at den møtende trafikken hadde så stillegående motorer slik at de hørte oss. For at turen skulle bli komplett spennende, så kjørte vi de siste kilometerne i tett tåke.

You buy from me?

2008-01-26T21:55:00.000-08:00

Etter en spennende natt på toget, og en like interessant biltur i tåka var dagens mål nådd. Vi var endelig kommet frem til Sapa!
Etter en fantastisk frokost dro vi til en liten landsby som het Ta Phin. Her ble vi møtt av åtte flotte damer (fire til hver) med røde ”nisseluer”.
Vi fant fort ut at dette skulle bli vårt følge for dagen, og at deres mål var å få solgt så MYE som mulig av deres spesialitet; hjemmelagde vesker, lommebøker, mobilholdere med mer.

Vi fikk en spennende tur igjennom landsbyen av vår fenomenale guide, Linh. Vi var bla. innom en skole hvor vi lot oss imponere over standaren og de intellektuelle lærebøkene. Litt oppe i fjellsiden fant Linh ut at hun ville ta oss med på en grotteferd. Det var trangt og mørkt, og etter historien om franskmannen som kom inn men aldri kom ut, fant Ingun ut at hun ikke ville bli en del av statistikken og grotteturen var brått over.

Når turen nærmet seg slutten ble vi invitert hjem til en av de søte rødnissene, vi satte oss ned ved bålet og messingen begynte; You buy from me?, You buy from me?, You buy from me?, You buy from me?

Vi kom oss helskinnet igjennom turen, noen dong fattigere og masse håndarbeid rikere.

Bilde 1: Den fantastiske skolebyggningen

Bilde 2: Den hyggelige rødnissen som inviterte oss hjem.

- Siv Johanna og Ingun

Drømmeturen til Dragon Mountains

2008-01-26T21:50:00.000-08:00

Tore og jentene hans hadde bestemt seg for å ta en litt annen rute i Sapa enn de andre gruppene. Siden gruppeoppgaven deres omhandlet miljø tenkte de att en tur opp til Dragon Mountains ville være perfekt! I flere brosjyrer og guidebøker hadde de sett flotte bilder av de spektakulære fjellene som strekte seg over et tynt skydekke.
På vei oppover fjellsidene med bussen kjører vi i en tåke som er så tett att vi ikke ser en meter foran oss. Dette er bare forbigående tenker vi i god tro, og dette vil nok forsvinne i det vi kommer opp i høyden. Mye forsvant og vi var 4 trøtte men fornøyde gruppemedlemmer som møtte guiden vår på morgenkvisten. Tåken tetnet til igjen ettersom dagen gikk og vi måtte spørre guiden om det ville bli bedre til dagen etter da i skulle opp til de etterlengtede fjellene. Han kunne fortelle att tåken hadde vart en uke alt og att den ikke ville forsvinne med det første, men at det var verst på morgenen og kvelden. Dette gjorde att vi valgte å vente med å dra til etter lunsj, når vi fikk valget mellom etter frokost eller etter lunsj neste dag.

En ny dag var kommet og vi skjønte ganske tidlig at det var nøyaktig det samme for oss om vi hadde dratt fra morgenen av eller ventet til sendere på dagen. For tåken var så tykk at vi kunne ikke se annet en vår egen veranda utenfor vinduet. Vi gledet oss til en tur til fjellene hvor vi ikke forventet å se noe som helst annet en grå vegg av tåke. Og det var akkurat slik turen ble, helt til.. plutselig.. der… nei… borte igjen! Under kan du følge ferden vår til de spektakulære Dragon Mountains å se omtrent like mye som vi fikk se:

Bilde 1: på vei oppover mot Dragon Mountains møtte vi flere mennesker. De kom plutselig til syne i den tette tåka. Godt att de fleste i Sapa brukte fargerike klær.

Bilde 2: det var en fin dag for nærbilder og vi fant ut at man kunne jo ta portretter med tilnærmet studiobakgrunn i denne tåken. Perfekt!
Bilde3: Nå kunne guiden fortelle at vi normalt ville sett fjellene og hatt kjempefin utsikt over en landsby. Men…
Bilde 4: Ett lite oppbrudd som varte lege nok til å få knipset ett bilde.

Bilde 5: Så var vi kommet til toppen. Og idet vi skulle til å snu ned igjen fikk vi brått dette synet.
Bilde 6: Og så ble det borte igjen like fort som det kom…

Bilde 7: Her er det mest spektakulære fjellet i blant dem alle fortalte guiden og lo. ”Beautiful?”, -spurte han en smule ironisk før vi ruslet videre i tåkehavet.

Til tross for været hadde vi en fin tur til fjellene og fikk sett ett lokalt show av de innfødte, med sang, musikk og dans. Og vi kan i det miste skryte av att vi har ”sett” Dragon Mountains på en litt annen måte en turister flest! :)

Off tourist-track

2008-01-26T21:48:00.000-08:00

"Good morning, Sir. My name is Ban, I’m your guide for this tour. What’s your name? Where do you come from?"
En 18 år gammel kledd i tradisjonelle klær, møter oss i Sa Pa med en tilnærmet perfekt engelsk-australsk aksent. Gruppa på tre var Eva Kristine, Håvard og Ivar; Sivjo var ikke helt i form, og ønsket heller å ta noen turer ut fra hotellet i Sa Pa.

"Do you want to follow the main stream, or take another route?"
Gruppa ble raskt enige om at vi ville ”off tourist-track”, noe Eva Kristine snart ville angre på…

Turen begynte lite lovende med tykk tåke og lite sikt. Ville vi se noen rismarker i det hele tatt? Heldigvis lå tåka i høyden, og akkurat i det vi tok av fra the tourist-track ble sikten mye bedre. Noe av det første vi så når tåka letta var en heller nervøs vannbøffel som ikke likte at den ble fotografert fra alle kanter.

"Er det her jeg skal jeg si jeg har høydeskrekk?" spør Eva Kristine når gruppa plutselig befinner seg på en 1 meter bred høyderygg der det brått går 200 meter rett ned på hver sin side. Håvard trådde to cm utenfor stien et par ganger, og foten raste ned. Da skjønte vi at det gjaldt å holde seg på stien. Langt der nede ser vi de andre gruppene sliter med gjørmete stier, mens vi sliter med et litt annet problem. Hvordan skal vi komme oss ned igjen? Det viste seg at hjelpen kom i form av en 8 år gammel jente, som holdt Eva Kristine i hånden ned den bratte fjellskrenten.

Ban inviterte oss hjem hvor vi fikk møte familien som var fullt opptatt med å bli ferdig med de nye draktene til nyttårsfeiringen. Når denne nyttårsfeiringen finner sted er det ingen som vet, men sikre kilder tror den kommer en uke uti februar.

Da vi omsider kom fram til der vi skulle ha lunsj, to timer etter alle andre, var både turistene og selgerne borte så resten av turen fikk vi fortsatt traske rund for oss selv å ta bilder.

Fremme ved overnattingstedet oppdager vi at de fleste ”homestay” hyttene var opptatt. Det førte til at vi måtte fortsette 1 ½ time ”up and down” på glatte stier som snodde seg i fjellsiden gjennom tett bambusskog. Da var det utrolig godt å komme frem. Ikke nok med at guiden vår Ban var god i engelsk, men hun kunne også lage mat. 5 retters fantastisk middag kom ut av enkle ingredienser, et jordgulv og en enkel grue.

4 close friends vs. V.I.P.

2008-01-26T20:56:00.000-08:00

På nattoget til Sapa sitter 4 close friends på low class; Marthe, Caroline og begge Eva-ene. Lite visste de om at resten av gjengen ble plassert på V.I.P. Med mintgrønne vegger i samme stil som kubåsene i fjøset og skittent vann størkna på veggene, trøstet vi oss med at dette var i det minste ett sted å sove, og at det ikke var langt til toalettet. Denne gleden varte imidlertid ikke særlig lenge da lukten av urin og diverse begynte å sive inn i rommet i det Marthe padlet for harde livet i naborommet (padle vil si: å trå på en pedal for å skylle ned i do. Eller rettere sagt, slippe det ned på skinnene). Og da Marthe og Eva Kristine kom tilbake fra det de hadde oppdaget var V.I.P.-avdelingen, der hvor alle (unntatt 4 close friends) var og godtet seg med gratis drikke, var det ikke mange positive ord å høre. Det var vanskelig å forstå at vi hadde betalt like mye for denne turen! Og en ting er sikkert, på returen er det deres tur til å prøve ”fjøset”. Nå har vi kledd oss opp med fullt ullundertøy og vindjakker, og vi skal prøve å sove. Varmeanlegget fungerer nemlig ikke HELT som det skal… Lufta fra anlegget er bitende kald, og det blåser full storm ut i det 4 kvadratmeter store rommet.

Ragnhild, Siri og Annika entrer Halong Bay

2008-01-26T20:37:00.000-08:00

Ragnhild, Siri og Annikas reiseblogg del 6

Første møte med en ny helt
Tidlig på morgenen troppet vi opp på hotelltrappa med eggerøre og bacon i magen. Annika hadde funnet en god kaffe og hadde allerede konsumert fire kopper for å få litt fart på starten av dagen. Stemningen var spent og høy da vi møtte en ekte innfødt, som var guiden vår. Hans navn var Riva og ganske kjapt fant vi ut at det rimte på riba sånn at vi kunne rope Riba Riva!

Kjærlighet ved første ordre
Riva tok jobben som guide meget seriøst. Det var tydelig at han hadde lest boken om Heidi som var en sauegjeter oppe i fjellene, for det var nettopp en hyrde han hadde lyst til å være for oss. Hvis noen lurer var vi saueflokken. Riva informerte oss nøye om hvor og når vi skulle sette oss i bussen, når vi skulle se ut av vinduet, når vi skulle høre på han, når vi skulle på do, når vi skulle le av vitsene hans, når vi skulle sove, når vi skulle våkne (for å høre på en ny vits) og når vi skulle gå ut av bussen. For Ragnhild og meg ble det kjærlighet ved første blikk eller første ordre. Aldri har vi møtt en mann som har tatt slik kontroll over livene våre. Vi slapp å tenke selv, vi kunne bare se på ha med store øyne og han ville fortelle hva vi skulle gjøre. Ingen trenger Statoils sommerpass når man har Riva til å holde seg i aktivitet. Siri var litt for sjenert til å se vår helt i øynene så hun gjemte seg bak sitt kamera i håp om å ta et snikfotografi av rompa hans.

Ragnhilds grenser blir utfordret
For å komme til dette må jeg nesten fortelle litt om Ragnhild. Ragnhild kommer i fra Aure, en liten kristen bygd i trønderland, hvor hun har fått en skikkelig oppdragelse. Der er bunad og blodpudding daglig kost, og rånere godt representert. Er du heldig får du sitte på med en av dem, som du til slutt blir gravid med. Resten av livet lever du i en husvogn sammen med en mann som elsker bilen sin høyere enn deg. Ragnhild ser på folkehøgskolen som sitt siste eventyr, hvor hun skal være fri og åpen for nye muligheter. Men allikevel klarer ikke Ragnhild å være helt fri for hennes grenser ble utfordret da Riva fortalte en vits, som etter Ragnhilds smak var noe for grov. Mens de fleste ler ser jeg bort på Ragnhild som måper og har store øyne. Riva reiser seg og Siri roper Hurra. Endelig kom snapshotet som skal opp på veggen!

En båthavn og en svett stilongs
Annika som ikke er så alt for glad i å fryse hadde tre stilongser under buksen sin da hun forlot Hanoi. Etter en klam busstur og et noe varmere klima i Halong Bay måtte to av dem fort av inne på et offentlig toalett. Da vi gikk inn satt det en lokal dovakt i døra som ønsket Ragnhild og Annika “a nice trip”. Ragnhild og Annika gikk inn på doen med en litt nervøs følelse for hva som skulle møte dem der. Heldigvis var det ganske grei standard etter Vietnam å dømme, og ut kom Annika med to svette stilongser i hendene. Båten vår var kjempe fin og vi hadde et helt mannskap til vår disposisjon. To av dem lignet mistenkelig mye på barneTV heltene Bernt og Erlig, noe som gjorde det vanskelig å holde seg da de skulle servere oss noe som de hadde laga sjøl.

Annika og den franske turistgruppen
Av og til glemmer man litt at man må følge med hvor resten av følget sitt er. Annika, som hadde fått seg et nytt stativ som var veldig spennende å sette opp diverse steder, stod plutselig alene i en grotte. Hvor i all verden var de andre? Annika slo sammen stativet sitt og vandret gjennom noen grottehull uten å se så mye som en liten global turist. Plutselig får hun et klapp på skulderen, og et håp om at det var de andre som hadde lekt gjemsel med henne ufrivillig, ble tent. “Bonjour madame!” Annika snudde seg og ser inn i øynene på en høy franskmann som roper til de andre i sin gruppe at han har funnet en ensom vandrer som har gått seg bort. Annika blir tatt under deres franske vinger og fikk mange løfter om at det skulle nok gå bra, hvis ikke kunne jeg bli med på deres fest, og at jeg antageligvis ville få det fint der for de hadde med vin fra Frankrike. Vi gikk sammen en stund og min ungdomsskole fransk fikk seg en oppfriskning. Plustelig hører jeg en kjent stemme som informerer heftig om taket i en grotte. Der stod klassen og jeg sa farvel til mine franske venner før jeg slutter meg til Ragnhild og Siri på første rad.

Middag med fiskeallergi til dessert.Neida...ikke fisksaus i denne maten...

Middagen ble servert og etter mange spørsmål om det fantes fiskesaus i maten, begynte vi å spise. Under måltidet merket Annika en litt merkelig følelse i kroppen og fant ut at maten var ikke akkurat fri for fiskesaus. Det var slutten på den kvelden og natten ble rimelig kald for Siri og Annika som var for kule til å finne ut om det var tepperi lugaren. Neste dag da de andre fortalte at Riva hadde sunget daddy cool ble Ragnhild og Annika meget skuffet over at de hadde mistet sjansen til å se sin helt synge. Heldigvis fikk de en reprise i bussen tilbake til hotellet, etter at Riva hadde fortalt at de skulle våkne.

Ivar prøver ut nytt yrke Siri ble litt bitter da hun skjønte at
hun hadde gått glipp av Rivas karaoke

Telefonnummer

2008-01-26T16:48:00.000-08:00

Vi har fått nye telefonnummer som dere kan ringe oss på eller sende melding. Her følger en liste over hvem som er med på turen og deres vietnamesiske telefonnummer.

Annika: 0084-9-49938646
Caroline:0084-9-42531543
Emma: Norsk nummer
Eva Kristine: 0084-12-28468949
Eva-Therese: 0084-9-42531528
Håvard: 0084-12-28468945
Jan Christian: 0084-12-28468963
Magnus: 0084-12-28468962
Marthe: 0084-9-42531547
Ragnhild: 0084-9-49938637
Sandra: Norsk nummer
Siri: 0084-9-49938704
Sivjo: 0084-12-28468957
Tore: 0084-12-28468973
Zaw: 0084-9-44772480
Ingun: 0084-12-28468942
Ivar: 0084-9-42716595

Til våre lesere.

2008-01-25T16:35:00.000-08:00

Vi gjør så godt vi kan med å fore dere med innlegg fra turen men har til nå registrert få kommentarer. Her ber vi våre lesere om å bli flinkere. Det vil motivere oss til å skrive enda bedre blogger.

PS. Ved å abbondere på RSS så vil dere få melding hver gang bloggen blir oppdatert.

Bilder fra Halong Bay

2008-01-24T15:29:00.000-08:00

Litt kaotisk på havna i Halong Bay.

Ragnhild og Annika klar for tur

Vår fantastiske båt

Marthe

På veg til Surprised Caves. Grottene består av tre rom som bare blir større og større.

Det neste på Tores ønskeliste er et mer stabilt stativ.

Kveldstur med kajakk. Emma klarer seg veldig bra til å være første gang i kajakk

Her er Sandra sammen med vår guide River

Eva Kristine og Tore

Her padlervi gjennom et fjell/øy

Nå synes Emma og Guiden at det var på tide å komme oss hjem til båten før det ble helt mørkt.

Noen av oss var tidlig oppe for å få oss morgenlyset. Her fotograferer Jan Christian fra dekk.

Det var ikke bare vi som var tidlig oppe. Her kunne en få de lekreste delikatesser eller fine souvenirer.

Annika og Siri varmer seg på dekk. Det er i hvert fall ikke noe å si på utsikten.

Annika synes fortsatt det er deilig å være norsk i Dansken

Siri alltid like glad for å stille opp for fotografen.

Disse fjellene er blitt symbolet på Halong Bay. Men hvorfor, det kunne ikke Guiden forklare oss.

Sandra fotograferer fine omgivelser under det Vietnamesiske flagget.

Karaokekveld

2008-01-24T02:17:00.000-08:00

På bussturen på vei til Halong Bay fikk vi opplyst at på båten ville det bli arrangert ”a small party” for oss på kvelden. Her ville det serveres alkohol og vi kunne få synge karaoke. Dette ble godt mottatt hos en gjeng sangglade nordmenn.
unna i rimelig høyt tempo og like fort steg humøret på båten. Eva Kristine hadde selvsagt ingen problemer med å bli revet med av stemningen og tok straks mikrofonen fatt! Hun sang ”Wannabe” av Spice Girls for full hals. Ikke bare for oss, men også for andre turister som hadde båter i samme område. Båten var ikke av den mest lydtette kan man si og det fikk nok flere trøtte globalister merke. Etter at Eva Kristine var ferdig med sin opptreden forsvant mikrofonen fort videre. Snart kunne man høre engelsk sang med vietnamesisk klang. Dette med alkohol måtte vi selvsagt forklare for våre festglade venner som ikke så ut til å bli særlig skuffet over oss, kanskje heller glad for å kunne kose seg med alt selv. For her gled det unna. Våre vietnamesiske venner var nok ikke av de beste når de gjaldt engelsk uttale, noe som førte til ett helt nytt språk. Men dette var ikke noe hinder. De sang og danset til klisjèlåter av ypperste klasse, så tok de en skål før de tok til på neste sang. Zaw fikk og prøve seg, og imponerte stort med burmesisk sang. Eva Kristine og Magnus mente det var tid for en duett. Sammen sang de Elton Johns ”don`t go breaking my heart” med het innlevelse. Dette sjarmerte uten tvil våre festløver i senk. Boney M er vist det store i Vietnam, og da ”daddy cool” begynte for ca tusende gang den kvelden ble Eva Kristine dratt ut på ”dansegulvet”. Ledsaget av Marthe ble de to straks omkranset av hvitkledde menn. Mot slutten av sangen setter den ene av de seg ned på kne og tar Eva Kristines hånd, han kysser den med ett uttrykk som hos en panda, noe som sjarmerte Marthe kanskje like mye som Eva Kristine selv. Nå venter vi i spenning på om vi møter en vannbøffel utenfor døra en morgen når vi står opp. (Kommentar: Vietnamesisk tradisjon er slik at når en gutt er i begynnelsen av tenårene får han en vannbøffel av foreldrene. Denne skal han føde opp og når han har funnet ei jente han vil gifte seg med setter han vannbøffelen utenfor huset hennes. Dette regnes altså som et frieri.)

Mysteriet i Ha Long Bay

2008-01-24T02:15:00.001-08:00

Etter å kommet oss til Ha Long Bay, innstallert oss på rommene, slikket litt sol, og vandret i huler, var det på tide å padle kajakk. De mest dumdristige av oss, tok med seg kamera, deriblant Tore. "Jeg tar med meg det analoge, og et objektiv jeg ikke bryr meg om" var det han sa før jeg forlot rommet våres. Marthe og jeg var den tredje kajakken som la av gårde, og etter å ha tatt igjen Emma og Ivar, padlet vi under en hule, før vi snudde og reiste tilbake. På turen tilbake diktet vi sang, og forstyrret båtfreden i Ha Long Bay. Da vi kom tilbake til båten var mørket kommet, og Siri tok i mot oss på en merkelig stille båt. En halvtime etter oss, kom de andre padlende (Sinker?) Tore og Eva Kristine var først oppe, og da Tore tok ut kameraet fra plastposen han hadde pakket det ned i, var filteret knust! Tore ante ikke hvordan det kunne skjedd, og tok tilsynelatende tapet med fatning. (Fornektelse?) Men i bakgrunnen så vi Eva-Kristine gjemme seg litt bort, og da vi senere spurte om hun visste hva som hadde skjedd, kom en nærvøs latter, før hun benektet all kjennskap til hendelsen...

Massasje i Hanoi

2008-01-22T02:12:00.001-08:00

I Vietnam kan man få massasje, ikke så rent lite massasje. Her finnes alt fra ganske så shabby og lugubre salonger, til noe man trygt kan kalle salonger av typen fancy. Allerede første dagen i Hanoi bestemte noen av oss for å få knadd oss litt, en 3 dager lang reise tar kraftig på, og nå var det på tide med litt avslappning. Mens noen av jentene bestemte seg for å vokse alle mulige (og umulige?) deler av kroppen, valgte JC, Emma og jeg å bli massert. Emma skulle få en thai-massasje, mens vi guttene fikk en Holistic massasje. Dette er en massasje som er varm og myk, og meget avlappende. Halvveis ut i massasjen om det snorkelyder fra bordet ved siden av meg, og det virket som at JC hadde gitt etter for trettheten. Etter ennå en halvtime, var vi ferdige. JC våknet, og hevdet at han bare slappet veldig godt av, men både massasjedamene og jeg vet godt at han lå i den søteste søvn.

Middag og smerte

2008-01-22T02:09:00.000-08:00

Ingenting er bedre enn å slappe av litt på rommet for så å dra ut for å spise. Vi dro hele gjengen på en restaurant som het little Hanoi. Desverre kunne vi ikke sitte sammen samlet, men vi utgjorde store deler av restauranten og på grunn av vårt viking blod fantes det ikke sperrer for å snakke på tvers av bordene. Med spisepinner var Zaw virkelig i sitt rette element, mens vi andre prøvde så godt vi kunne å henge med. Ragnhild, som jeg inntil i dag så på som intelligent, kjøpte seg en rett som bestod av mange finhakkete nøtter. Det var virkelig en fryd å se på en mer og mer irritert trønder som til slutt måtte krype til korset og låne en skje. Siri og Ivar på sin side var så sultne at de måtte bestille hovedrett to ganger. Det skal litt mer til å brødfø to vikinger fra Flisa som er vant til 5 kilos poteter og surkål! Jeg og min fiskeallergi hadde bare en rett og velge mellom, men den var ikke så dum for det er den beste sursøte gryten jeg har spist.

Etter middagen fikk vi den brilliante ideen om å dra på et spa for å være klare til båtturen i morgen. Mens Sivjo og Sandra bestillte seg manicure og Magnus og JC fikk seg thaimassage fant Ragnhild,Siri og jeg ut at vi liker ekstremsport. For det er jo sånn at man har litt uønsket hår på kroppen og det fant vi ut at vi skulle bli kvitt. Lurt. her kommer eventyret om vårt møte med spa i Vietnam:

Det var en gang tre norske vikinger som hadde tenkt til å dra til Vietnam for å fjerne uønsket hår. Ragnhild var første mann ut og gikk opp den store skumle trappen, men da den lille vietnameserdamen så på bikinelinjen hennes bare fnøys hun og sa at hun måtte spare til lengre hår. Men hårene under armen til Ragnhild kunne snart samles til en pariserflette så med et rykk dro vietnameserdamen de ut. Den neste opp trappen var Siri, hun skulle ta leggene og hadde stor tro på at dette skulle bli bra. Etter en god stund kom Siri ut og var rimelig rød rundt øynene og hadde mest lyst til å legge seg i fosterstilling. Til slutt var det Annika som skulle dundre opp trappen. Planen var å ta legger og linje og det ble meget traumatisk og dramatisk når Vietnameserdamen kom litt for tett innpå mer eller mindre skjulte filer, for å bruke en liten nerdemetafor. “Yes its okey” gjentok hun støtt og stadig, jeg var ikke helt sikker på om jeg var enig med henne.. Tiden varte og rakk men etter langt om senn kom Annika ut med et isblikk og en kraftig rødfarge etter mange minutters pinlighet. Men nå lever de lenge og hårløse i alle sine vietnamdager. Unntatt Ragnhild som nå sparer.

Vi møttes alle som hadde hatt en eller annen form for behandlig og tok følge til hotellet. Noen følte de hadde vært i paradis, mens andre kunne sverge på at de så djevelen i øynene til Vietnameserdamen.

Siri, Ragnhild og Annikas reisedagbok del 5 (huhei som det går)

"HATT! HATT!"

2008-01-22T02:03:00.000-08:00

"HATT! HATT!", kommer det fra Caroline. Ikke for første gang. Hun er i ekstase over å se mennesker i spisse strå-hatter, noe vi har forbunnet med Vietnam lenge.
Vi har kommet i en ny bil og er på vei til hotellet vårt i Hanoi. Sjoføren er hissig på hornet og blinker med langlysene til alle som er forran han og bytter filer for å komme frem så fort som mulig.
Vi har kanskje sett hundre mennesker på sykler og scootere med spisse hatter, men Caroline er fortsatt like begestret. Det er veldig mange scootere her, 3 millioner scootere/motorsykler i en by med 4,8 millioner mennesker.
Hvis de ikke kjører en så sitter de bakpå. Vi ler og koser oss mens vi hører på den Vietnamesiske versionen av Bonnie M som sjoføren har på CD. I et kryss i Hanoi kjører vi forbi bilen den andre delen av klassen kjører i, selv om vi startet et kvarter etter.
Forøvrig kjører vi forbi dem i et kryss mellom scootere i feil kjørefelt. De andre i klassen hadde det ikke like gøy og så ut som de lå og sov mot vinduene.
Vi skjønner ikke hvordan de kan sove nå, bilturene her i Asia er jo kjempemorsomme.
"Se! Flere hatter!".

Tilbud om drops og ekteskap.

2008-01-22T02:01:00.000-08:00

Vi ankom Hanoi med stor stas. Utrolig hvor mye gøy man kan få ut av en bagasjetralle. Da vi kom ut fra der vi hentet bagasjen ble vi møtt av mange smilende vietnamesere. Vi følte oss som kjendiser og tok turen to ganger. Riktignok ventet vietnameserne på sine landskjendiser, men det var noe vi glatt overså. Vi svirret litt rundt i ankomsthallen og en ekte vietnameser spurte om det var første gang jeg var i Vietnam. Hvordan visste hun at det var det? Var det på grunn av entusiasmen? Eller det faktum at jeg hadde singlet som på vietnamesisk betyr at jeg var en hore? Men samtidig så er jeg ikke helt sikker på om det var singleten, for da jeg tok på meg en langermet fortsatte de å smile/le av oss.

Dersom man er av den typen som er glad i å gifte seg etter første møtet, er ankomsthallen i Hanoi en flott sted å starte. To menn vinket meg bort til der de satt og jeg fikk drops og beskjed om at jeg var beautiful. De spurte om hvor gammel jeg var og om jeg trivdes i Vietnam. Dersom man skal få seg nye venner er det jo alltid fint å dra noen gamle med seg, så da den ene lurte på hvem vennene mine var vinket jeg Siri og Ragnhild bort til meg, som til da hadde stått å ledd seg skakke fra to meters avstand. Ragnhild hadde ikke så lyst til å møte nye kulturer, men Siri kom springende. Vift med et sukkertøy og Siri er klar. Vi fikk begge tilbud om ring på fingeren, men da de begynte å ta hverandre i hånden fant vi ut at det var på tide å leke litt med bagasjetrallen igjen.

Siri, Ragnhild og Annikas reisedagbok del 4

A (long) night in Bangkok

2008-01-22T01:21:00.000-08:00

Planen om en lang natts søvn gikk i vasken, eller rettere sagt i do. For den doen som vi trodde skulle fikses av seg selv, hadde ikke samme plan. Derfor måtte to flaue jenter gå ned til resepsjonen i to tiden for å forklare at de hadde tettet doen. At resepsjonisten ikke skjønte så godt engelsk slik at vi måtte mime det hele, gjorde ikke situasjonen mindre pinlig.

To løpegutter måtte til for å konstantere at doen var tett og vi fikk til slutt skiftet rom. På det nye rommet kom guttene inn og demonstrerte at denne doen var i bra stand. Før de gikk mimte vi at vi gjerne ville bli vekket halv syv neste dag. På tilnærmet perfekt Bankok-engelsk svarte den ene løpegutten at den var grei og ønsket oss en god natt. Flott.

Da vi endelig var alene, tenkte Siri at hun skulle vise vei til balkongen og åpne verandadøren. Med ett fikk vi veldig åpen tilgang til balkongen for der stod Siri med en løs dør i armene. Vi tenkte da at nå var bunnen nådd og at ingenting kunne overraske oss. Det var før vi kom ut på verandaen. For da vi så ned, lå det en død katt der. Hurra. Nå må jeg si jeg er litt spent på hva som venter oss i Hanoi i morgen.

- Annika og Siri

One night in bankok

2008-01-21T10:31:00.001-08:00

Nå har vi kommet fram til landet der man kan få massage på rommet, kjøpe seg kjærlighet, få rosa taxier og mat man må bestille to ganger. Flyturen var en lang fornøyelse, men vi fikk tepper og sovesokker som var tilpasset små thaiføtter, i tillegg til denne luksusen hadde alle hver sin tv skjerm. Vi fikk servert mat som nesten gikk ned, av elegante flyvertinner med slør og høyr heler. For det meste så det ut som om anonyme søvngjengere hadde tatt seg en tur for å oppleve nye sovekulturer, for da jeg så bak meg stirret jeg rett inn i lukkete øyne og åpne munner, desuten kan jeg sverge på at jeg så drøvelen til Magnus. Sikkeltråder florerte og da vi ble vekket av vennlige flyvertinner var alle enige om at å sove på flyet er tingen.

Etter en dag i Paris og en mellomlanding i Abu Dhabi kom vi til slutt frem til Bankok. Caroline og Marthe var raske til å bestille massage over hele kroppen, mens Siri og jeg fant ut at vi måtte teste balkongen. Hvor de andre befant seg før måltidet er uvisst, men vi hørte noen rare lyder fra rommet til Tore og Magnus, uten å kommentere det yttligere.

Måltidet var bra, men kelneren hadde kanskje kommet til feil land, for for meg virket det ikke akkurat som om han kom fra “Det smilende landet.” Men sjarmen med julelysene i taket gjorde opp for det hele. Maten kom raskt og mye mulig at den kom raskt ut igjen hos samtlige, for det var en del som plutselig var ferdige med dagen og skulle opp på rommet. Stengetider er visstnok veldig strengt her, for plutselig satt Siri og jeg i en mørklagt restaurant. Vi tok hintet og gikk opp på rommet for å ha LANfest med Ragnhild.

Nå skal vi vel snart legge oss, doen er tett og dusjen har ikke trykk. Dette kan bli en flott natt. I morgen er vi i Vietnam det blir nice. Men nå skal vi teste om balkongen er like bra som før middagen.

Annika

Trangt og koselig.

2008-01-21T10:00:00.000-08:00

For 8 passasjerer med tursekker kan en Hiace være i minste laget.

Vår stakkars sjofør klarte stablingen til slutt, ved å laste opp i førerhuset. Han så ganske fornøyd ut der han sto og så utover bilen sin, han hadde nok ikke trodd det skulle gå. Men smilet forsvant i det han skjønte at han hadde satt all bagasjen oppå brekket sitt. Og han måtte ha hjelp til å rikke og rykke i bagasjen før turen kunne starte.

Når vi rundt første hjørne møter en politikontroll hvor flere personbiler med kun sjofør mÂtte ut og sjekkes så kan man kanskje tro at vi lå dårlig ann med bagasje til taket, en fullstappet bil hvor ingen hadde sikkerhetsbelte, men politiet så kun inn ruta med lommelykta si og så på før han vinket oss videre.

I Thailand teller vell "afrikansk sikkerhetsbelte" som et lovlig sikkerhetsbelte. Afrikansk sikkerhetsbelte er et utrykk vi har lært av Ivar, som betyr at du har så mye bagasje og folk at du ikke flytter på deg om du kræsjer.

Nå skal det sies at vi koste oss masse, og moret oss med å se på busker formet som dyr og thailanske rånere.

En liten biltur senere var vi fremme i Convenient Resort Hotel, som ga oss en god natts søvn før vi begynte på den siste flyreisen mot vårt startsted i Vietnam, Hanoi.

Abu Dhabi Dudeli Du

2008-01-21T09:37:00.000-08:00

Etter en lang natt med ingen søvn og en kort natt med lite søvn var det ikke fritt for at det var godt med en liten dupp i Abu Dhabi. At flyplassen var "fancy" fikk bare være.........

Ivar

Vinterstemning i Paris

2008-01-20T23:00:00.000-08:00

Med 15 grader i lufta og lett overskyet vær var det nesten slik at vi nordboere syntes det var godt og varmt å komme til Paris. Men foran Hotel de Ville (rådhuset) var det ordentlig vinter. Her lå isen så fin og blank under flere cm med vann. Ingen hindring for ikke å ta frem skøytene. Og for de aller minste var det til og med en flott akebakke. (Masse sponplater og hvitmaling er det som skal til)

Gare du Norde Maraton

2008-01-20T01:48:00.000-08:00

Etter en lang dag i Paris, med flere Starbucks-besøk og en god middag på en italiensk restaurant, begynte tiden å bli knapp og Håvard, Eva-Therese, Marthe, Eva Kristine, Caroline og jeg fant ut at det var lurt å bevege seg mot Gare du Norde. Flyet skulle gå fra Charles de Gaulle i ti-tiden, så vi skulle møte ved bagasjeoppbevaringen på en av Paris' største jernbanestasjoner. Ingen av oss hadde noen gang gått seg vill i Paris før, og vi regnet med at denne gangen skulle det gå bra også. Så feil kan man ta... Rett etter at vi hadde kommet oss på metroen, oppdaget vi at vi hadde sat oss på feil tog, og var dermed på vei tilbake dit vi kom fra, og bort fra Gare du Norde. Stress! Vi hoppet av på neste stasjon, og selvfølgelig hadde metrosystemet for første gang (i alle fall første gang vi opplevde det) tenkt å ta en ti-minutters pause. Da vi hadde ventet, fikk vi satt oss på riktig tog, og etter en kjapp kikk på klokken så vi at vi var 20 minutter forsinket! Dermed var det bare å haste av vognen da den rullet inn på Gare du Norde.
Man skulle kanskje tro at vi skulle finne frem til bestemmelsestedet, siden vi hadde vært der for 5 timer siden, men tydligvis hadde 6 stressede hjerner andre planer. Etter å ha løpt i 5 minutter, fant vi ut at vi hadde løpt i feil retning! dermed var det bare å snu og løpe tilbake. Stress! En halvtime for sent var vi endelig fremme, sitne og anpustne kunne vi hente bagasjen vår og løpe videre mot metroen som skulle gå til flyplassen. Man kan trygt si at vi hadde trimmet av oss samtilig kalorier vi fikk samlet opp på Starbucks, og vi kom ikke for sent til flyet. Det var egentlig en trivelig dag, selv om det ble en smule slitsomt på slutten, og det at Caroline, filmet hele seansen gjorde det ikke noe mindre stressende.

Forhåpentligvis får vi lastet opp filmen, slik at dere kan ta del i vårt lille Gare du Norde-maraton

En trall med Magnus og en svett Siri

2008-01-18T02:30:00.000-08:00

Hva har en syngende Magnus og pandaer til felles? Det er noe av det Global-elevene ønsker å se i Vietnam, det ene mer sannsynlig enn det andre.

Tore: oppleve det jeg ikke forventer
Magnus: landminesafari!
Sandra: oppleve noe nytt
Sivjo: ri på elefant
Eva Kristine: ta av på karaokebar i Hanoi med Magnus
Ingun: Angkor Wat
Emma: varmen
Marthe: møte pandaer (som ikke finnes i Vietnam eller Kambodsja!) og elefanter
Annika: ligge under samme myggnetting som Siri
JC: maten
Eva-Therese: møte andre folk og en annen kultur
Siri: ta bilder
Ragnhild: jungel og eksotiske dyr
Ivar: bli ferdig med turen (og Angkor Wat)
Zaw: spise mat
Håvard: skyte med AK og se nye ting
Caroline: få tatt bra bilder

Men hvor ble det av den svette Siri? Det var ingen som gleda seg til det? Skal vi se… Her kommer det enda en liste, en liste over hva Global-elevene gruer seg til før turen.

Tore: varmen
Magnus: tape i Ligretto
Sandra: slanger
Sivjo: doen
Eva Kristine: jeg har mista de andre, mobilen er tom for strøm og den eneste jeg får kontakt med er en litt for vennlig vietnameser
Ingun: mygg
Emma: uhygieniske områder
Marthe: slangene og at jeg garantert er den personen som mister all bagasjen
Annika: en svett Siri under myggnettingen som gnikker armhulene sine i ansiktet mitt
JC: holde Marthe og Annika under kontroll (det kommer du aldri til å klare!)
Eva-Therese: maten og å være syk
Siri: ingenting
Ragnhild: være så lenge borte
Ivar: redd for at det skal skje noe
Zaw: ingenting
Håvard: det er en veldig lang tur
Caroline: å fryse

Foreldre tar affære!

2008-01-15T05:31:00.000-08:00

Etter å ha hørt Annikas plan om å være for kul for malariatabletter, tok mor Hagstrøm affære. Derfor er Annika nå utstyrt med tre pakker tabletter og har fått et eget lynkurs i hvordan man tar tabletter fra en nevrotisk gruppeleder, som ikke var særlig glad for konkurransen. Marthes foresatte syntes Marthe var kjempeflink som er villig til å skape spenning, og har allerede gjettet på at hun får malaria 30 januar.

Global på landminesafari!

2008-01-15T05:25:00.000-08:00

Det er endelig duket for den store globalturen, og sånn rett på tampen har Sandra, Ragnhild, Siri og Magnus, satt seg ned for å finne ut hva de ønsker å gjøre i landene der slanger, malaria og mer eller mindre lugubre massasjer florerer. Etter å ha satt oss godt og vel inn i Kambodsjas historie har vi kommet opp med et helt nytt konsept som vi har store planer om å utforske. Mens enkelte medlemmer på andre grupper føler seg for kule for malaria, har vi bestemt oss for å reise ut på landminesafari! Hvorfor skal man ikke kunne samkjøre turisme og minerydding? I denne sammenheng har vi også satt opp et lite forslag til fremgangsmåte som vi har planer om å teste ut på turen.

Fremgangsmåte

Først og fremst er det viktig å ha med seg spader, fyrstikker og bensin. Dette er for at man enkelt og greit kan fjerne de delene av jungelen vi ønsker å utforske nærmere, og bensinen er rett og slett for å få fart i sakene! Deretter ønser vi å enten rulle inn med lastebiler, eller ri inn på elefanter, for så å sende inn en eller annen frivillig person for å slokke brannen. (Man må jo tenke miljø oppi det hele!)
Det er viktig at alle har på seg dårlig fottøy, gjerne så tynne såler som mulig, slik at man lettere kjenner at man tråkker på minene. Som en ekstra forsiktighet kan de som ønsker ha verneutstyr, av type brannmann, men vi er alle enige at dette er for pyser! Vi har jo selvsagt tenkt å ta med førstehjelpsutstyr, så de skadede vil få hjelp! Og i tilfelle eventuelle tap av lemmer, har vi med krykker og rullestoler i lastebilen.
Når det gjelder selve mineryddingen vil alle deltakerene få utdelt hoppestokker og baderinger, men dette er først etter at de har smurt seg inn med solkrem av typen høy solfaktor (Jo høyere, jo bedre! For det første er solen svært sterk i slike subtropiske områder, men varmen fra de tusenvis av detonerende miner kan også bli meget uutholdende.)
Vi ønsker ikke å ta annsvar for eventuelle dødsfall, men i tilfelle har vi med både trillebår og spader, slik at de avdøde vil få en verdig begravelse ute i jungelen.

God tur!
Hilsen Ragnhild, Siri, Sandra og Magnus!

Marthe og Annikas reiseblogg

2008-01-15T05:13:00.000-08:00

Marthe og Annika går i klasse sammen på folkehøgskole og synes det er fint. Nå skal de ut på tur for å redde verden og få med litt globalisering på kjøpet. Marthe er en snodig skrue fra Førde som liker å snakke nynorsk og elsker å synge høyt til Carola, hun synger rent. Annika er en snodig skrulle fra Bærum som snakker bokmål og elsker å synge høyt med til Carola og er tonedøv. Ipoden er full av deres svenske helt og batteriet er ladet opp. Som dere sikkert skjønner kommer dette til å bli en bra tur og forventningene er skyhøye.

De andre på gruppen har tatt forhåndsregler
I redsel for at Marthe og Annika skal rote seg bort i å starte en afrikansk dansegruppe på et torg i Vietnam, har læreren, Ivar, satt de i gruppe sammen med Jan Christian og Zaw. Jan Christian er en maktsyk gruppeleder, Zaw er fra Burma og har aldri hørt om Carola før reisens start. Jan Christian har kjøpt inn 30 par med ørepropper og en pisk i tilfelle våre venner slår seg vrange.

For kul for malariatabletter
Før alle reiser er de reisende i en fase som kalles for planlegging. Her har Marthe og Annika gjort planleggingen på sin egen måte. Marthe har en plan om at hun skal kjøpe lugubre malariatabletter i Bankok som antageligvis kommer til å virke mot Marthes vilje. Annika på sin side har tatt en prat med økonomien sin og funnet ut at hun er for kul for malariatabletter. Våre helter har derfor slått fast at det kan jo skape litt ekstra spenning på turen. Hvem vil få malaria først? Og hvordan? (På denne siden kan dere gjette og den som gjetter riktig først får en stråhatt og svetten fra den syke på boks. Støttebrev til Jan Christian og Zaw kan også sendes inn her.) For å forberede seg på turen til Kambodsja, har våre venner spilt minesveiper i tre døgn på en avdanka windowsmaskin. I sekken har de med en stor samling av røde flagg og satser på at de ikke åpner noen bomber. I så fall er det vel bare å restarte.

Eksotiske og erotiske attraksjoner
I Vietnam og Kambodsja finnes det mye gøy for alle og enhver. Marthe har lyst til å få seg en venn i pandapels, Annika har lyst til å ri på en elefant, Zaw gleder seg til å knipse vilt på Angkor Wat, og Jan Christian har planer om å sjekke ut Vietnams svar på skippergata.

Dette blir gøyalt!